stanleytislavold

Sic Gloria Transit Mor di.

2012-01-28T18:58:00.004+01:00

Brekko kl 0840:

Brekko kl 1220:

Ti runder gir 39 km og 3000 kcal i minus. DN forteller meg at jeg gjør dette grunnet gruppepress og fordi jeg nærmer meg midten av livet. Før kjempet jeg mot å bli voksen, nå kjemper jeg mot døden. Fuck you overfladiske livsstilsvinkling, hva hvis jeg gjorde det fordi jeg liker å være ute? Jeg er dritlei av å se intervaller omtalt som "treningstrend" og artikler hvor et anorektisk esel gir kostholdstips som må suppleres med tilskudd. Nei takk, med øl, nugatti og pasta skal landet bygges. Tonsatt av Hellacopters.

Alt er dog ikke bare rosenrødt, for mye staking kan gi uønskede konsekvenser. Se de armene, usj! Kaster litt opp i munnen av dette. Bildet reddes heldigvis av lille Therese som ser ut som om hun er gira på litt strap-on action.

At the Heart of Winter

2012-01-23T21:44:00.005+01:00

Mindre trening, mer av dette.

To spor til Vesle Nup.

2012-01-08T22:45:00.002+01:00

Så sa Gud til Onan

2011-12-26T15:09:00.005+01:00

"Skulle det skje en ulykke vil jeg at organene mine doneres under den betingelse at tykktarmen brukes som snorkel" (Matt. F-16)

Mikroskop

2011-12-22T07:42:00.004+01:00

fuguHelm - tyskerhjelm

2011-12-04T18:56:00.004+01:00

Gratulerer! Du har nå betalt 1500,- for ei lue. Dette er ikke hvilken som helst lue, men Assos fuguHelm Campionissimo Racing AEPD.

Design - Utviklet av ingeniører som forlot sine stillinger i NASA og innen medisinskforskning for å få være med på å utvikle en superingeniøral hodeisolerende vinterlue. FuguHelm er som alle andre Assosprodukter ikke utviklet av kommersielle hensyn, men snarere for å utfordre våre ingeniører og bryte teknologiske grenser. Som JFK sa "vi velger å dra til kona, ikke fordi det er lett, men fordi det gjør oss hard".

Vi innser at 1500,- er ånnasdyrt for ei lue. Det driter vi i; dette er den ultimate hjelmluen. Selv skalla turryttere vil føle seg gode og varme i denne luen. Faktisk vil de med måne (Minge) og viker (King) ha ekstra glede av å trekke på seg fuguHelm da dens gode passform vil føles som et par lepper smygende nedover hodet.

Konstruksjon - fuguHelm består av 31 deler, 4 tekstiler, 21 mønstre, 6 komponenter og 36 timer med flittige barnehender. En avansert to-lags konstruksjon hvor det innerste ømt omsvøper ditt hode med et pustende fireveis strecht Assos RXQ Ultra thermoisolasjonsstoff laget av (FAIRTRADE) forhuden på pandaunger. Det ytterste laget består av vårt nyutviklede Assos stratagonUltra airBlock tekstil - det er svart.

FuguHelm har et snitt som passer knollen din perfekt, samtidig som det ventilerer og unngår overoppheting. La oss ta en nærmere titt på ørene; Assos mener det er viktig at du er i zen med dine omgivelser når du er ute på trilletur. FuguHelm er derfor designet for at du skal kunne høre dine treningskamerater, tilrop fra hissige fotgjengere og tutingen fra bilister. For å løse denne tilsynelatende umulige oppgaven har et 30 manns prosjektteam fra Assos egen R&D lab oppfunnet et 3D honeycomb hulltekstil som dekker over ørene. Denne unike konstruksjonen lar lydbølger nå dine ører nesten uten hindring.

Du tror kanskje at dette er alt, vel bend-over Elton, for vi har mer: fuguHelm introduserer enda en av Assos' oppfinnelser, nemlig dryFastvisor, en hurtigtørkende skjerm (så bra at vi har patentert den). dryFastvisor tørker bort svetten din fortløpende mens du fortvilet prøver å holde hjulet foran deg i motvinden.

Tekstil - fuguHelms innside bestående av vårt thermoisolasjonstekstil er et pustende, lavt i volum, tøyelig, mykt behagelig lag av høykvalitets pandaungeforhud. Skinnet er renset og formet for å gi 3D luftekanaler, som gir et temperert kroppsnært mikroklima. Isolert luft gir den beste varme, så hodet ditt er godt og varmt under dette ekstra laget med hud som også har tilstrekkelig fleksibilitet for skyv-dra og optimert fuktavvisning.

Det ytterste laget består av noe vi har valgt å kalle kroppstemperatur-respons-funksjon-tekstil (KReFT - patent pending, men Dieter på laben mener det er bombesikkert at vi får det). Dette tekstilet tilpasser, justerer og kalibrerer seg selv etter mirkoklimaets luftfuktighet. Kort sagt: jo mer du svetter, jo fortere transporteres fuktigheten ut, jo mindre du svetter jo høyere blir isolasjonsfaktoren (hæ?). Simply genius!

Og - der andre merker designer plaggene sine sik at du alltid skal kunne se ut som om du er episk sukkertom legger vi i Assos all oppmerksomhet ned i detaljene som gir deg fargevalget og snittet til en bulgarsk discoløve anno 1987.

-Ka ønske du deg te jul då vennen?
-Ei bok av Paolo Coehlo, han skrive så fint om livet.

Polar sier 1998 kcal og siden 250 g Ritter Sport Goldschatz bare gir 1410 kcal må det fylles på med middag også, makan.

Ord over grind

2011-11-13T23:32:00.008+01:00

Eg klyv øve di inste grind,
og du går fram til di.
Innanfor den vert du rett så hissig,
vil ikkje ha oss forbi.

Me trenge oss lenger fram
allmannsretta gir oss tro.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der neste dag eg kjem
vil eg framleis ikkje snu.
Eg suser rett forbi huset
og skit vel i at der bur du.

Me kjem attende neste år
med hjul over knastrande grus
Smilande når me ser deg stå der,
sint utafor ditt hus.

-Stanley Moen Vesaas

Wind of Change - Scorpions

2011-10-23T20:10:00.007+02:00

Gjensyn med Moskva og Russland -geipens hjemland- byen er fortsatt like surrealistisk som en LSD-trip nede i kaninhullet fra 'Alice i eventyrland'. Oppholdet ble ekstra spennende av at man med nødpass hadde klart å komme seg inn i landet, men ikke hadde noen garanti for at man skulle få lov til å reise ut etterpå. Og russerne elsker en god passkontroll, noe denne passasjen fra det episke storverket "Kåt og vred" (802 sider) viser:

“Er det ikke Spirek, sønnen til Ivan som har startet sikkerhetskontroll der borte?” spurte Nikiforov og strøk seg over barten.
“Hva med lille Alosja med hareørene, hvor skal i såfall han stå?”
Kontoristen myste gjennom adgangshallen og talte to bagasjesjekker, en innsjekkingsskranke og to sikkerhetskontroller. Det begynte å bli så trangt at passasjerkøen måtte snirkle seg langs veggen og gjøre en u-sving før den fortsatte tilbake gjennom sikkerhetskontrollen inn til adgangshallen.
“Han får sette opp en egen skranke bak der igjen, men ikke for tett på passkontrollen, de skal sette opp en ny passkontroll rett før selve passkontrollen.” sa han bestemt.
“En passkontroll før passontrollen?” Nikiforov ble fra seg av beundring for kontroristen.
“Vet De Herr Stappaninnskij, enda en passkontroll, De er et geni! Men hva gjør vi med Svetlana som begynner neste uke?”
“Kan hun engelsk?” spurte kontoristen og svarte umiddelbart på sitt eget spørsmål
“nei nei, selvfølgelig ikke, hva går det av meg, men er hun hyggelig?”
Nikiforov trakk på det
“neeeei, hun er jo russisk”
“Aiaiaia” utbrøt kontoristen med en pessimistisk tone som ikke lovet godt
“Da får hun sette opp en informasjonsskranke en eller annen plass inne i ankomsthallen, men sørg nå for at hun tar på seg nok sminke”
Nikiforov sa beundrende på kontoristen,
“Vet De herr kontorist, selv om jeg kun nettopp nå har møtt Dem synes jeg De er et vakkert menneske, jeg elsker Dem, her, la meg få kysse Deres hånd i takknemlighet!”
De to mennene så på hverandre, det rant gledestårer ned Nikiforovs kinn.

"Kåt og vred" filmatiseres nå, her er et eksklusivt klipp fra scenen der Professoren forklarer tredimensjonale separasjonsfaktorer, en av mine favorittscener fra boka.

Onsdagskaffe på hotellet.

Vel hjem til sekkestrie, havrelefse og firetimers rolig.

Angry kjører "terreng".
Puma, Faxe Kondi, Aleksej og tre skjemtegauker fra Team SPVØH-R.

Ronde van Jæderen

2011-10-16T19:01:00.003+02:00

Egenes - Sandnes - Ålgården - Knuteheien - Undhjemmet - Karlsboden - Ånens anstalt for uskikkelige gotter - Nibbe - Nærland - Bore - Julebygden og hjem til Egenes igjen. Slik en fin ansamling av hyggelige herremenn og dannet passiar underveis. Kun spredte forsøk fra enkelte på at vise hvilke kraftfulle lem med tilhørende gigantiske bjeller de har ved at kjøre sig langt ind i de høiere soner på flaterne i håb om at nogle andre skulle falde af der bak. 4.45t nu i oktober er nesten for meget kjenner jeg.

Alltids en kalv der ikke vil ind i innhegningen.

Eigerøy Ølfestival

2011-10-09T20:14:00.013+02:00

Eksperten Kenny Langøy lærer deg å løpe i lyngen:

Et kyndig panel testet ti typer øl og syv typer pølse. Her er deres notater.

Herslevs Pilsner (5,5%). Fint skum, runkeblass i fargen. Bitter ettersmak, ikke skarp. Høy alkoholprosent trekker opp, likte denne.
5 plass 57/100.

Erdinger Weissbier (5,3%). God, mild, anonym ettersmak, ikke så søt til å være weissbier. Litt tam? Passer godt til pølser. 4 plass 59/100.

Young's Special London Ale (6,4%). Nydelig kobberrød. Smak av malt og frukt, minner om julebrus. Bør nytes med snus. Deilig.
3 plass 72/100.

Nøgne Ø Pale Ale (6%). Sitrusduft, litt grumsete, partiklene holdes i suspensjon. Smak av siturs med god, bitter og tørr ettersmak. "Nei, den smaker mer som åndsrens. "Åndsrens"? Nei, jeg sa "ovnsrens". Og vaskemiddel." Piffer opp, nærmere urin enn den forrige, men for lite salt og skalldyr til å minne om fittesaft - jeg likte denne.
9 plass 49/100.

Haandbryggeriet Dobbel Dose IPA (9%). "Ser ut som flytende bæsj, jula 2009 i Kongo hadde jeg sånn avføring som dette i 3 uker." Det slutter aldri å smake ettersmak. "God lukt, hadde ei dame lukta sånn som dette hadde jeg blitt med henne hjem. Hvis hu var fin." "Me har felleskonto hjemma; eg går å kjøpe ny bandykølla, hu kjøpe seg ønnik, ikkje sant, me dele på det" "Heeey! Slush puppy og kondomer!"
7 plass 51/100.

St.Peter Honey Porter (4,5%). Servert med sjokoladekake og champangekuler. "Kjærlighet på flaske, knuller i kjeften, perfekt for å lure småjenter." Duft av lyng og honning, god til dessert. "Ta det med ro mann! Ro deg ned." 8 plass 50/100.

Mikkeller Beer Geek Breakfast (7,5%). Høy centistoke, nesten som fløte. Smak av kaffe, god i små doser. "Alvorlig talt, kem va dette? Kem har fese? Eg trodde eg va blandt venner." "Eg konne ha drokke denne på den tiå det tar Doktoren å henta en sånn legeuniform i automaten på jobb." "Ka du meine med at me e buksvogere? Eg å han der polakken med barten?! Buksvogere?!" Ettersmaken er perfekt, litt sur som myrvann. Tungt og godt. "De må utfordres på produksjonsmålene, men det er utenfor Vikinggrabben som er interessant siden den har gode feller." "Har du hørt den siste til Hanne Boel eller? Jævlig fin."
6 plass 52/100

Duvel (8,5%). "Vil gjerne hilse til bestemor på Bygglandsfjord" Aiaiai for et skum! Mye skum og fin duft! "Flasken minner om kuken til Guffen, tykk ved roten og løs ved tuppen, se!! Timmy kan knipse med øret!" 1 plass 78/100.

Trappist Rochefort 8 (9,2%). Hvorfor er han der jææævla Yngvar Numme på 'Skal vi danse?' Kvoterer de inn gamle surfitter nå eller? Denne smaker godt, visstnok favoritten til Hegreberg og Gilbert. Mørk og deilig, smører svelget. "Eg har fått kjønnssykdommar i nesten samtlige fylkar, det bler ganske møje papirarbeid" "Det er forskjell på øl altså." 2 plass 77/100

Rodenbach Grand Cru (6%). Stor skepsis på forhånd. Lukter surt. Nei, hekkan, ka i helsikkes e dette? Det minner om sokkene mine etter en ukesskitur i påska. Smaker jævlig. Eddik. Oi oi oi, dette skjønner jeg ikke. Lynol? "Mangler vi en mann eller?" 10 plass 15/100

Once it was, and it will be again

2011-10-02T23:21:00.003+02:00

Etter seks uker med sofa og chips ser det ut til at 1 stk kne har kommet seg såpass at feite-Stanley kan trene sykkel igjen. Alt flesket jeg har fått iløpet av rekonvalesensen gjør det tungt å ta på skoene, fettet tyter ut ved anklene og ingen av shortsene eller trøyene passer lenger. Opptreningen til 2012 kommer til å ta tid. Fatcamp er igang. Starter når jeg har spist opp denne Delfiaklatten med sjokoladestrø og vaniljesaus.

Valgomat.

2011-09-06T23:48:00.006+02:00

Stanley - for folk flest.

Finito.

2011-08-21T10:47:00.001+02:00

Sykkelsesong over. Rulleski neste.

Aarbakkerittet 2011

2011-08-14T17:34:00.004+02:00

Ja; man kan kjøre lokale ritt hver helg og også i løpet av uken hvis man vil. Ja; mange av disse er morsomme ritt hvor det er stas å gjøre det bra. Men spør hvem som helst, hvemsomhelst, hvilket av alle disse de aller helst ønsker å gjøre det bra i, hva det trenes mot, og svaret vil alltid være ett av to. Nordsjørittet og Aarbakkerittet.

Nordsjørittet fordi det har uforholdsmessig stor status gjennom mediehype og all oppmerksomhet rundt rittet og rittdagen. Visst er det stas med den skjerpede konkurransen og alt liv langs løypa, men er selve rittet i seg selv noe spesielt å kjøre? Nei.

Aarbakkerittet er 150 km, har 1900 høydemeter, hvorav 950 av disse er fordelt i én bakke. Traséen lager raskt skiller i feltet, den er hard og lang nok til at den kunne vært brukt i en grand tour. Legg til den spesielle starten inne på kaia i Lysebotn, hårnålene opp over Lyseheia og partier med høyt tempo. Det er her vi alle ønsker å få et godt resultat.

Jeg har aldri gjort det bra i Aarbakkerittet. Snarere tvert i mot. Jeg har gjort det relativt rompe.

2008: 294 plass, 5.22, 128 % av vinnertid.
2009: 115 plass, 4,35, 117 % av vinnertid.

Hopp til 2011 og en mild lørdag med noe vind, litt skyer og ellers fine forhold. En syvmannsgruppe skiller seg raskt ut i tet og får 3 minutter på et felt med 21 over toppen. Disse tre minuttene skal de klare å holde hele veien inn til mål. Siden jeg kjører utfor som en telefonkiosk dytter Tuen meg fremst før vi skal ned Grytdalen. Rulla kommer raskt i gang etter Sirekrok og går stort sett jevnt ned til Dirdal. De fleste vet at noen kommer til å prøve seg her, og to stykker har alt hvisket at de planlegger et lite kupp og vil ha med seg noen til på planen. Får langing av Sykkelløfteren midt i bakken, holder meg framme og er ikke en av de som detter av bak.

Det er ikke lengden og stigningsprosenten som avgjør om en motbakke er hard. Det som er avgjørende er hvem du kjører den sammen med, hvor lenge dere har syklet, hvilke intensjoner dere har og hvor hardt du klarer å presse deg selv i ti sekunder for å skape eller tette en luke når det støtes. Legg til taktiske vurderinger om å vente ut andre til å la de gjøre jobben og eventuell vind. Sammenlignet med resten av traséen er det ikke noen bakke mellom Taksdal og Undheim, men den er der. En liten stigning som varer i 200 meter og når det støtes i front er denne lille haugen hardere enn starten opp og ut av Lysebotn. Jeg satser på at noen andre skal tette luken, det viser seg å være det dårligste sjakktrekket jeg har gjort siden jeg flyttet en svart bonde fra e7 til Alabama på sekstitallet.

Merkelig nok klarer en som har sittet død på halen av rulla den siste timen å henge med når det gås til, merkelig nok. Tuen, Skalle, Pylseprinsen og noen andre representanter for den lokale mosjonselite tar 6. plassen, mens vi andre får nøye oss med 15. plassen, 30 sekunder etter i mål.

2011: 15 plass, 4.15, 101 % av vinnertid.

Som jo forsåvidt er greit nok. Det blir litt kjedelig og bedagelig hvis rulla skal holde hele veien inn med nesten 20 stykker i feltet og en passiv parade inn mot mål. Det er jo ikke det du har trent for. Hadde man hatt bein til å gjøre det selv, eller moral til å sitte bak litt mer så kunne ting sett anderledes ut. Men fuck it, 6. plass er ikke pallplass og gitt Psykopatens alvorsord "husk kor dårlige du va i fjor" så er det ikke noe å dvele med. En fin dag, morsom kjøring og et bra ritt.

En av årsakene til at resultatene har blitt bedre er at jeg ikke lenger sykler med kamera på lommen og tar bilder under rittene. Disse har jeg lånt av andre. Takk.

Ein poptrio ifrå Kvinnherad.

Blodsmak dabbet også innom fjorden, jysla flinke på restitusjon.

Norseman

2011-08-04T12:31:00.013+02:00

Napoleon med sin hær over alpene dro.

2011-07-30T22:11:00.014+02:00

Utfallet av slaget ved Leipzig er at Napoleon sendes i husarrest på Elba, uten kveldsmat. Her sysler Nappe litt med jernverk og landbruk til han en dag får beskjed om at lommepengene er inndratt. Dette gjør Nappe rasende og han rømmer til fastlandet hvor han kommer i land ved Golfe Juan og starter sin hundredagers marsj mot Waterloo. Her får han deng igjen og sendes denne gangen til St. Helena, et slags Lindøy for uskikkelige statsledere.

Route Napolelon i utkanten av Grasse er et godt utgangspunkt. N85 er en bred og fin vei over åssider, gjennom skogstette daler med flere små rolige landsbyer og mindre smalere avstikkere underveis. Vår rute tar av etter Logis du Pin, hvor de forøvrig har en fantastisk frukt og grønnsaksbod, nord mot St. Auban og deretter til Briaconnet. Herfra kan man fortsette rett frem med fartslek i morsomt bølgende terreng retning Clue du Riolan og siden stanse for en mektig (og dyr) lunsj i charmante omgivelser på torget i Sigale. Jeg fører en samtale med en eldre fransk herre som kan fortelle meg at nordmenn vanligvis er mye høyere enn det jeg er, og at det pleier å være ganske mange av oss furet værbitte i Castellane. Jeg svarer med å bestille en dessert jeg aldri mottar, men er oppmuntret av egne franskferdigheter og får bekreftet at mine relativt dårlige karakterer i faget må betegnes som det reneste justismord.

Eller...fra Bricaonnet kan du ta den tynne lille flisen av en asfaltert sti gjennom skogen opp over Col du Buis og ned ubehagelige hårnåler til La Serre, drei østover, opp nye hårnåler over Col du Trébuchet og videre ned til Sigale. Denne gangen suser du forbi og ned til Roquesteron hvor de har en meget trivelig café. Solen skinner, du har skille på armer og bein, det serveres godt bakverk, god kaffe, kald cola og verten vasker flaskene dine og fyller de med vann. Igjen har du valgmuligheter; broen over Esteron vil ta deg med inn i et nydelig skogsterreng opp dalsidene forbi Conségudes, Bouyon og tilslutt Courcegoules. Herfra kan du ta over Col du Vence eller renne ned Gorges du Loup mot kysten. Eller... du kan bli med inn i bandittland...fra Rouquesteron tar du tilbake opp veien du kom i tre km til skiltet som peker mot Aiglun og le Mas. Det advares mot "Parcours difficile et dangeroux", og det er jo et tilbud man vanskelig kan takke nei til.

Røverruten svarer umiddelbart til forventningene når vi treffer på en villsvinfamilie gryntende i veikanten, enda bedre blir det når vi finner et plommetre og stapper lommene fulle. le Mas er en husklynge rundt en smal gate med buegang og borgtårn med skytterskår. Veien herfra er skåret inn i fjellsiden langs en elvedal, der dalen er på sitt trangeste går en smal stenbro over og inn i et hull i fjellveggen på motsatt side. Hundre meter lenger oppe i fjellsiden kommer den ut og stigere videre. Skogen tynnes sakte ut med svingene mot toppen av Col de Bleine, en begivenhetsløs kolle på 1349 m, her blir veien bedre, du er på vei mot siviliasasjonen nå. Det er likevel ingen forklaring på hvorfor den første personen vi møter har en gigantisk sugekopp av den typen man staker opp tette toalett med stående fast på hodet. De er kompliserte disse franskmennene. Videre ned til Grasse, til St. Vallier de Thiey, eller øst mot Gorges du Loup. Your call, du har nå 150-160 km og 3-4000 høydemeter i beina.

Mulighetene i dette området er mange, to uker er rett og slett ikke nok. Hvordan er for eksempel D27 fra Gilette til Col de St. Raphael? Med avstikkeren opp på Mont Vial? Her er smale smått trafikerte ruter med lange bakker og bredere mer trafikerte alternativer for de som vil ha det. Franske bilister har samme tilnærming til fartsgrensene som det vi finner hos norske sivilingeniører; fartsgrensene er satt av inkompetente daunakker som ikke klarer å lese trafikkbildet, de er derfor veiledende fremfor bindene og dermed åpne for tolkning. Bilistene er dog meget hensynsfulle ovenfor syklister og eventuelle mishagsytringer kommer nærmest i form av kosetuting.

Them Bones

2011-07-30T10:39:00.010+02:00

i) Jada, kjerring (40) fra Østlandet, etter å ha okket og veltet deg i klisjéer og fantasiløse metaforer fra Coehlo til Grethe Roede har du bestemt deg for å finne din sjels indre her i det franske kulturlandskapet. I det du synker ned ved siden av mannen din på en benk på torget i Moutieres Ste-Marie slipper du et lykkelig sukk og sier "åh så fredelig, og så er det ingen andre nordmenn her...". Feil. Han tynne kisen som går forbi dere akkurat nå sier lakonisk "ja, ikke sant" og med det tisser han i grøten din. Sykla rundt Grand Canyon Verdon i går. Jævla fint.

ii) Susende på Tuens bakhjul inn og ut av morgenrushet mellom Antibes og Nice får vi øye på en skikkelse som vifter med noe som viser seg å være et stort kart. Han er kledd i hvitt fra topp til tå. Elvis? Cipollini? Det viser seg å være Pylseprinsen Puls Grungstrong som er på let, en slags pilgrimsferd til Vence - den lille byen hvor D.H Lawrence levde sine siste år. Den hvite Cervelo, på folkemunne kjent som "Venninnå" har nemlig et helt annet fødenavn, og når den vaskes og smøres i boden på kveldene omtales den kjærlig som Lady Chatterley. Vi tilbyr oss å vise ham veien til Vence om han bare kunne tenke seg å være med å danse litt intervals først? Danselærer Tu fører an og viser takten 2-2-2-2-2-2-2-2- tissepause -2-2-2-2-2-2 med 30 sekunders pause danses intervalsen frem og tilbake langs Canal des Vars bredder. Siden opp dalsiden til Vence før vi suser ned mot strand og basseng.

Lady Chatterleys elsker checker inn på en sidesliggende anleggsvei.

Rødhette og Ulven.

San Remo

2011-07-27T21:09:00.006+02:00

La primavera, det 298 km lange Milan - San Remo er 277 kilometer med gjesp før rytterne på den 278 får seg et bratt ballespark i form av Capo Cipressa. Over 240 høydemeter halveres feltet langs det som en julidag fortoner seg som en anonymt bakkedrag gjennom hvilken som helst europeisk bydel. En Ullandhaugbakke, Munkebotn eller Kongsvei med inn- og utkjørsler, lekende barn og plommetrær. Ned en svingete og uoversiktlig utforkjøring ut på en mer trafikkert vei som følges inn til San Remo hvor berømte Poggio venter. Smale hårnålssvinger ormer seg over en hundremeters kolle, gjennom et lite kryss før den famøse utforkjøringen gjennom krappe hårnåler ut på Via Roma for et spurtoppgjør inn til Piazza Colombo.

San Remo tok sitt navn fra helgenen (San) Romolo, et lite San Romolo ligger også klemt oppe i åssiden over sentrum. Veien snirkler seg gjennom effektive høydemetere og stadige skilt som oppfordrer bilister til lette gir og "frenare motore". En syklist setter pris på 34/21 eller 39/23 her. Gjennom San Romolo og opp i tåken tipper veien og blir en morsom slalom gjennom skogen mot Baiardo, en liten by ytterst på en egg. Det finnes ingen annen grunn til å bygge slik annet enn at det en gang i tiden ble ansett for å være en grei forsvarsstilling. Følger åssiden mot Vignale før veien stuper gjennom skogen ned mot Rivieraen og altså de avsluttende kilometer på Milan - San Remo inn til en dukkert på stranden, pasta, pizza og en spasertur langs promenaden.

TdF 2011: Saint Paul Trois Châteaux - Gap

2011-07-25T22:46:00.003+02:00

De var begge enige om at de heretter måtte rasjonere havregrynene. Farfar tok det verst; selv ikke sykkelritt kunne glede ham nå.

Oksen fra Grimstad og Kalven fra Rudsbygd kjørte finfint og fikk 1. og 2. plass på etappen. Andy Schleck tapte over minuttet på utforkjøringen inn til målgang og spurte etterpå retorisk om det virkelig var dette publikum ville se, et treukers etapperitt avgjort på en utforkjøring. Han vil heller ikke ha tempoetapper, svinger, spurtavslutninger eller strekk hvor man må gire opp på storskiva. Bare bred vei hvor det sterkeste laget kan kontrollere feltet før avgjørelsen går opp en bratt bakke. Uten svinger. Joesba Beloki er sikkert enig.

Stanley er uenig.

Fulcrum Racing Speed XLR: bukser, hils på saus.

Eg høyrde vindsuset kalle meg

2011-07-04T22:20:00.005+02:00

1938 ankommer Dr.Philos Arne Næss California for å forske på epistemologi og gjøre filosofiske eksperimenter med rotter. Dr. Næss ønsker å se om rotter kan opptre bestemte selv med mange valgmuligheter. Han setter opp et apparat med en rute hvor rottene må hoppe over stadig økende avstander for å få mat. Deretter øker han antall mulige ruter til fire, så åtte og til slutt 16 mulige ruter. Etterhvert som antall valgmuligheter økte ble rottene mer og mer forvirrede og mistet tilslutt beslutningsevnen og turde ikke lenger å hoppe, men startet å lete etter andre ruter til maten. De startet også å drite all over the place, et tydelig tegn på nervøsitet. Dr. Næss mener usikkerheten er overførbar til mennersker og sammenlignet rottene med turgåere som ikke klarer å bestemme seg for hvor de skal krysse en elv og går opp og ned langs elvebredden. Mennesket er ikke annet enn Superrotter. Grunnet hjernens evne til å se flere muligheter og vissheten om at et valg utelukker andre alternativer, hvordan kan man da følge ett valg fullt ut? Dette er et menneskelig problem mener Dr. Næss som frustreres av at forsøket ikke er statistisk signifikant ettersom han på dette tidspunkt er eksremt opptatt av at alle problemer skal ha en empirisk komponent.

Stanley er en superrotte med flere valgmuligheter, men etter å ha bæsjet all over the place tidligere i uka ble det fornuftige valget å gå opp ruta for en tur Kveinoz' skal være turleder på senere i sommer. Vi er også så beslutningsdyktige at hver gang vi kommer til en elv går vi oppover helt til vi finner en plass å gå tørrskodde over. Tre nye topper på lista, good times.

Kveinoz speider Draugeheimens skodde/ Ain't no smoggy smoke on Rocky Top

Pyrænænæ Ront

2011-06-26T23:24:00.002+02:00

Taktikkeri er en snodig syssel. Vår lesesirkel har i juni måned fordypet seg i Carl von Clausewitz' Vom Kriege og trukket inspirasjon fra verket som satte standard for militærstrategisk tenkning i det moderne Vesten. Når helgen nærmet seg ble ulike strategier for Simplicityrittet presentert på fjesbok, gjerne av typen "X går i brudd alene, Y støter seg opp, Æ, Ø og Å holder farten nede i feltet". King likte dette. Like etter postet han "MMM Sushi". Gitt vår skuddsikre og geniale plan var det nå bare å møte opp og vinne. Ingen reagerte særlig da vi så et orkester i målområdet, Sykkelløfteren trakk på skuldrene og mumlet lakonisk "aah, selvfølgelig, til å spille Preußischer Präsentiermarsch når vi kommer i mål, kjæmpearti."

Til vår overraskelse satte orkesteret i gang å spille Andy Williams' Music to watch girls go by, så ble det holdt noen taler og alle de som hadde varmet godt opp rakk å bli småstive og tissetrengte før starten endelig gikk. Nå passer det å nevne en av von Clausewitz' ivrigste studenter; Generalfeltmarskalk Helmuth von Moltke, som selv utformet noen strategiske teorem. von Moltkes hovedstrategi var å kunne ha flere muligheter å spille på, og han definerte derfor regler for troppeforflytninger og spredning . Overført til taktikeri betyr dette at flere på et lag prøver seg helt til noen fra et annet lag klarer å sprenge feltet.

Ingen plan har noensinne overlevd kontakt med fienden overveldende kjørestyrke.

Generalfeltmarsalk Helmuth von Moltke

Tre lokalkjente herremenn i gule og grønne drakter satte tempo i front i et forutsigbart og forventet overraskelsesangrep ved Vettaland. Ved Neset var det bare fem mann igjen ved fronten. På Øyestad satt Lt. Tislavold ny makspuls på 128 prosent. Ved Tovdal ble han plukket opp av en neste gruppe.

I kamp mann mot mann vinner alltid den som har puttet ekstra skudd intervaller i kammeret.

Generalfeltmarsalk Erwin Rommel

Herfra og inn var det lureløp med støting og motangrep i håp om å kunne kapre den meget lukrative femteplassen. Veldig mye morsommere enn å bare sitte sedat i feltet. Honnør og alle utmerkelser til Nærbø for hissig kjøring og for å ha behandlet tetklyngens fjerdemann ihht Genèvekonve...nei vel, støtet fra ham også ja. Klapp på skuldra og en eske smurfedrops til Sandnes' kadetter som en etter en gikk for kamikazeangrep, og kudos til Sykkelløfteren som viser at når all strategi mislykkes så er det eneste som hjelper sterke bein og god kjøring. I mål er det den avhengigshetsskapende følelsen av å litt og litt utvikle seg til å bli bedre, sammen med grillmat og kaker og dehydrerte trøtte ansikter som smilende og ivrig lanserer alternative strategier til neste gang.

Folk lyver aldri så mye som de gjør etter jakt sykkelritt, under krig eller før et valg.

Rikskansler Otto von Bismarck.

Knabba noen bilder fra Vigrest SK som forøvrig lagde et meget bra ritt.

Kraftrittet

2011-06-19T23:12:00.003+02:00

Jeg var en gang på jakt med Bakeren, og da en sliten golf slet seg opp brattkneika mot Berge på vei til Svinstølen falt det en bemerkning om at disse bakkene måtte det vært gøy å kjøre drag i. To år senere dukker nevnte stigning opp i Kraftrittet. Mens resten av gjengen trakk på seg skinsuiten og fant frem platehjulene for tempo på Lye, dro vi til Suldal.

4 ferjer.
4 timer i bil med Angry-G å ein aen ting så irritere meg...

En titt på startstreken ga en klar favoritt i en tidligere høyreback fra Klepp som har vunnet noen sykkelritt før. Da han til slutt stakk var det bare en mann som orket å henge på. Litt for å se hvor lenge man kan klare å holde følge og litt fordi, som alle som har vært på nachspiel vet, du oppnår jo ingenting hvis du ikke prøver. Frustrerende/imponerende å se hvor fort han forsvant da stigningen opp mot Berge startet, derfra og inn var det rått parti.

Vel, høyrebacken vant rittet og fikk en blomsterbukett, mens Stanley kom på andreplass og fikk drikke så mye saft han bare orket. Kanskje ikke det sterkeste startfeltet, men likevel fornøyd med pallplass. Litt skuffa over at jeg ikke fikk noen premie, jeg hadde håpet på noe fint. For eksempel noe à la gryteklutene fra jeg fikk fra Torvastad Husmorslag da jeg vant Gullpikken, den årlige kåringen av Karmøys vakreste lem under Kopervikdagene i 2003.

Dette var enkelt og greit den hardeste og morsomste løypa jeg har kjørt på terrengsykkel. Kupert på noe asfalt, noe grusvei, en del dårlig kjerrevei, litt gjørmete sti, en bratt utforkjøring i terrenget, samt et løpeparti som kan minne om Stoltzekleiven Opp. Mye folk og fin stemning langs løypa, det skal ikke mye til for å glede suldølen. Og det skal ikke mye til for å glede oss heller, bare man får tatt seg ut og skitna seg til er vi stort sett fornøyde med dagen.

Eksempel på fin premiering.

***********KONKURRANSE!**************
Førstemann/kvinne som gjetter hvilken smukk adonis som er avbildet under vinner en boks med utsøkt russisk hermetikk.

Alle skal få.

Nordsjørittet

2011-06-13T14:34:00.006+02:00

I Rogaland arrangeres det sykkelritt nesten hver helg fra starten av april og ut september, noen helger har man flere ritt å velge i, samt aktivritt og bedriftsritt på ukedagene. Ivrige milslukere bikker 100 mil i ritt i løpet av sesongen, i tillegg til alle timer og kilometer med trening. Og hver gang en sykkel trilles inn eller ut av garasjen innledes small talk fra kolleger og naboer med "ka, ska du sykla det det der Nordsjørittet?" Nordsjørittet er "for folk flest", og folk flest har kun hørt om Tour de France og Nordsjørittet. Dette gir denne andre lørdagen i juni spesiell status, uavhengig av hvor mange ritt man sykler ellers i året; dette er målet for de aller fleste. Ambisjon og handling er gode verdier. Det er bra å strekke seg etter noe, enten det er mellom de som sykler rittet, eller det er mellom journalister fra SA, JBL og RA som knives om å knipse den tykkeste syklisten som de så kan bruke som et symbol på idrettsglede. Glenn-Jone (97 kg) med gul jakke og hybrid som gir tommelen opp til fotografen på Hå er et vinnerbilde, hvis man også kan få med seg ein fjåge venninnegjeng som har kledd seg ut... åh harreguuud så løye!

Folk er ikke særlig snakkesalige i båsen før start, de nøyer seg med konsentrerte korte nikk. Noen har en plan ("PS. Håper dere holder kjeft om dette...") og den funker såpass bra at når vi svinger inn på Vestlandske har en gruppe kommet seg avgårde og fått en luke. Egne ambisjoner i dette selskapet er å bite seg fast så lenge som mulig, helst til Brusand. I en fin reunion fra Viking Tour i fjor må Svinet og jeg slippe omtrent samtidig ikke lenge før gartneriet. Herfra og til mål er det 70 km med et folkeliv langs løypa som få andre norske sykkelritt kan matche; på Nærbø står det gamle damer og deler ut bananer - hvor kan man ellers finne slikt? Havner etter Vandevatn sammen med Lenny og noen andre som har kommet opp og kjører bra sammen herfra og inn. All ambivalens mot hypen rundt rittet forsvinner med folkelivet i Tubakken, og på toppen står jaggu Rambo og tilbyr ei flaske, oppmuntrende ord og en liten dytt mot de siste km. Er fornøyd med en plass på topp 100 siden det gikk skikkelig ræva i fjor. Det ble klasseseier på Tuen og Peri, er også happy på Tuens vegne med bestetid utenom Elite. Gir ham en gratulasjonsklem i målområdet, men han forteller meg brydd at man på Vikeså ikke klemmer andre menn. Et anerkjennende nikk får holde, hvordan skulle det tatt seg ut med avlingen hvis folk gikk og delte ut klemmer i hytt og uvær?

Husmorsfavoritten fra Vikeså, klassevinner og transfettbekjemper med sin private massør (bak).

To mellomledere på dyre sykler:

Bildene fant jeg på innernett, takk til Vigrest.

En ferd til Spitsbergen.

2011-06-10T15:19:00.013+02:00

99 år etter Nansens ferd til Spitsbergen i boken med det samme navn besøkes barndommens svale barder. Den kulturellereferansesansen (TM) går i overload på ulike polarhelter, Øvre Richter Frich, Bairds Magdalena Bay og temaet til Orions Belte. Men først:

Barndomshjemmet mitt e någe eg vil huska
det va kaldt så is når vinden i det ruska,
eg huske godt den gangen broren min blei fydde,
far vår stakk, og bestemor hu spydde

Longyearbyen er et sørgelig skue, mens bevisstheten i forhold til egen adferd i naturen tydeligvis gjelder når beboerne er til fjells er det fritt frem for å kaste søppel hvor man måtte behage i bebodde strøk. Et snev av asiatisk syke, hvor scootervrak, påhengsmotorer, byggmateriale og annet smårask kastes etter eget forgodtbefinnende i grøfta. Her må de passe seg, Riksantikvariaren freder over en lav sko her oppe, og det skulle ikke forundre meg om all driten rundt Svalbard Hotel er fredet når jeg kommer tilbake. Med småborgerlig skuffelse klyver jeg ombord i skyssen til Oscar II Land.

Planen er en uke med telt og pulk, med toppturer noen av dagene og ellers når det måtte passe. Værmeldingene er røv, men vi håper på det beste. Soser oss opp til Polhøgda for første leir og første topptur.

De påfølgende dagene er en salig blanding av euforiske lange skiturer i nydelig vær, famlende forsøk på å med ord formulere det man opplever og ser, og fascinasjonen for geologiens uransakelige verden og jordens tilblivelse. Turmulighetene er endeløse her, med lange breer (litt kjedelig, alle planer om Grønland går i dass etter å ha trasket over en flat bre en hel dag), spisse topper, smale egger og underfundige snøformasjoner dannet av vind og kulde. Traverserer en rundtur fra Geitene, Kjeet, Svermen, ryggen bak Gaffelen og så eggen langs nordre del av Helsinglandryggen opp til Kaosfjellet. Den turen ender på topp tre av de beste skitdager jeg har hatt.

Girls & Ammo

Flytter leir inn i Trollheimen og får nerdet litt rundt navngivingen rundt St. Johnsfjorden, hvor fjell, breer og fjordarmer har navn etter fordums statsministre. Dette følges opp med en grov innføring i platetektonikk og endemorener. Rennende vanns transporterende evne stiger med sjette potens av hastigheten, det er plausibelt å anta at tilsvarende økning kan gjelde også for breer. Diskusjonen avsluttes med et opprop mot sentralbankenes aggresjon og for en overgang til et fraksjonelt banksystem. Mens noen må lage middag kan andre gå på nye topper, vi får nå også sett Prins Karls Forland (det kjedeligste stedet Nansen noensinne hadde vært) og Eidembukta. Får en laaang fin nedkjøring og innvilger oss selv et undertøysskift tonsatt av Wichita Lineman i teltet før et næringsrikt måltid inntas i spisestuen.

Det er nesten med vanntro vi en dag titter ut av teltet og oppdager tåke, skyer og flatt lys. Får formiddagen til å gå med å klatre ut på en smal egg. Etter lunsj klarner det opp og ADHD gjengen går opp på Stallofjellet, solkrem og svette svir i øynene, fellene sitter godt selv på bratte helninger, fiin utsikt bla bla bla. De første hundre høydemeter på våt styreslusj ned solsteika på nordsiden, travereserer over flate og får løssnø på den vestlige skyggesiden. Rekker oppom Runebommen før middag og hopper i posen for å få noen timer søvn før det er bikkjekald bjørnevakt fra klokka 03.00.

I 1912 klagde Nansen over den voksende turismen på Spitsbergen, men i løpet av en uke møter vi kun en gruppe hundespann og ser ett og annet gammel skispor, ellers nix. Den bit av Svalbards historie som fascinerer mest handler om desperasjonen og skjebnene for ekspedisjoner og lykkejegere i møtet med ugjestmild natur. Gruver og fangstmenn er på vikende front for sportsbutikker og turister, Longyearbyen er en merkelig samling mennesker, så fjern fra det det en gang var. Overlevelse er erstattet med opplevelse, og Villminken får gå fri fra alle fangstmenn der han svinser lettkledd rundt i hockey Bon Jovi mundur på breen.

Jeg har skjegg, er solbrent og er tom for sjokolade. Det passer bra å hentes nå, Isfjorden har vel sjelden ligget så blank og stille. Tømmer pulkene, fyller på med pils og hopper i dusjen før den obligatoriske fireretteren på Huset. Noen timer senere snubler vi småbrisne og døgnville ut i midnatssolen.

Hey, hva er disse ryktene jeg hører om et sykkelritt på Jæren i morgen? Kanskje jeg skal finne frem hybriden fra boden og få meg ei gul jakke med godt vindfang og hive meg med.

Haugesund - Sauda

2011-05-29T19:55:00.006+02:00

Børre i tet, mens Angry-G straks skal få seg asfalteksem

Det er ikke så ille å stå opp i halvsjutida en lørdagsmorgen med striregn og 8 grader når man kan sette seg i bilen med Dr. Love og den italienske smørsangeren Hagelini og flire de påfølgende to timer. Siden alle tre har litt trasig DNA som følge av perifer genetikk fra Boknafjordens nordside skulle det da bare mangle om vi ikke stiller opp når det arrangeres ritt med start i den lille landsbyen Haugesund. Her benyttet Gud helgen til å ta en liten syndflod gjennom byens gater, denne gang for utrydde alle som deltar på realityshow, de som ser på disse programmene og endelig de som lager dem. Man skal ikke forstyrre Gud i hans virke, men når han en sjelden gang tar turen innom Vestlandet kunne jeg ikke dy meg og spurte han forsiktig om han ikke kunne gjøre noe med journalister som skriver mer om innholdsløs underholdning enn viktigere tema som krig og fred og politikk og sånn. Gud smilte lurt i skjegget og sa at selvfølgelig skulle han gjøre det. Og så ga han meg en pose bamsemums og sa at jeg var en av favorittene hans. Det er klart at når hensikten med alt regnet er for en prisverdig god sak så støtter vi opp om tiltaket og klager ikke over 17 mm nedbør. Det var som forventet; søkvått fra første tråkk og periodevis grusomt kaldt. Det krasjes, pungteres, stivner i kalde kropper og ramles av bakerst fra Aksdal til Vikedal. Ikke det verste kjøret opp fra Ropeid og Hogganvik, men til slutt er det noen og tyve mann som kommer over Ås og kan hutre seg de siste kilometer inn mot Sauda til en delt 4. plass bak tre aktive ryttere. Hyggelig med et resultat man kan si seg fornøyd med etter at det har gått sånn passe så langt i år.

Velkommen til Haugesund!

Sauda SK arrangerte et kjempebra sykkelritt med eskorte, godt vakthold og imponerende matbord både ved start og målgang. Mange entusiastiske tilskuere i målområdet og fantastisk servering til kalde kropper før man ble skysset inn i svømmehallen for dusj og badstu. Etterhvert som det kommer kaffe og kake i magene og kroppstemperaturen kommer opp på normalt nivå igjen rekonstrueres dagens begivenheter ivrig og alle har glemt hvor miserable de følte seg bare en time tidligere.

Hemingway nevnes ofte som favorittforfatteren til krampeaktig maskuline menn av typen stasjonsvogn, jakt&fiske, brun saus på alt og ekte menn onanerer etter samleie, men han ække så dum serru. Han har blant annet sagt at det er på sykkelen man lærer landets konturer best ettersom man da må slite seg opp bakkene før man kan sette ut for dem. Det er da man husker dem slik de egentlig er, mens man i en bil kun lar seg imponere av høye fjell og dermed ikke etterhånden kan erindre landskapet slik man kan fra et sykkelsete. Det samme kan nemlig sies om mange sykkelritt også, man får ikke med seg omgivelsene i samme grad når man sitter konsentrert i feltet. Tåka og regnet har også sin del av skylden for at jeg ikke får med meg alt på vei inn fjorden. Det hagler i Sauda når vi sykler løypa i retur søndagmorgen -harden the fuck up- turen er faktisk ganske fin når man kan slappe mer av og se seg om.

I Garborgs Rike; Trætte Mænd.

2011-05-22T20:14:00.007+02:00

"Syklister er en herlig Race. De duer ikke til andet end til at klæ sig i lycra og barbere sine bæn. Det sidste liker de bedst. "Jeg maa ha noget lættere" sukker de, og kan i sin Glæde drive det til at betale 50.000 Kroner for sin Velocipæd."

Saa (omtrent) sa jeg til Psykologen i morgen i bilen (han har Forbindelser, den Fyr! Volvo stasjonsvogn); og han begyndte paa vanlig Vis at moralisere.
"En klok Mand indretter sig saa, at han vælger sin plads i feltet med omhu" sa han.
"Naa, det skal jeg s'gu klare," mente jeg, "og kunde behøve det den Dag i idag; men ... saa lenge man er med dem til Jernbanen: hvor man har Brug for dem -- . Jeg undres mangen Gang paa, hvor der blir av dem?"

The King klemte for sine haandtak og traakket-- med en let fartsøkning til i den opgaaende bakke -- :
"Spørg ligesaa snart, hvor der blir af syklisterne fra Deres pulje, min Ven. De faller væk simpelthen. En for en. Du mærker det ikke. Indtil du pludselig opdager, at du sidder sidst ... m. a. O. er du snart nedstemand” --
-- -- Ja, ja, de faller væk. Eller ligesaa godt: man kjører fra dem, ryster dem af, efterhvert som man støter i front.

På hjul ligg han trygg og kviler
Heilt tills han fell paa Tryne
og inni seg fortviler.
Fortsatt tri Mil til Bryne.
44/11 hjelp ingin Ting,
Krampe i leggane iler
der framme forsvinn the King.

Der nede, i byn, kappast teten mot maal ei Mil lang smal grussti.
Det er sjølve Eliten. Sveitte og gapandes kjem dei veldig Rullande veltande ut or den grøne skog, drivi av krafta fraa Vilja og Maxim, køyrande sine lette karbonhestar fram or opplaupet, so Skumskavlen stend, andande sin djupe Æveheims Orgetone fraa dei ytste Avgrunnar. So spurtar dei seg mot Maal og krasar seg ind i høgaste hast, med brøl og pust og lange Brak, døyande burt i døyvt Dunder.

Glemte kamera, så tusen takk til anMarton & co for disse blinkskota

Jadarhusrittet

2011-05-16T13:09:00.005+02:00

Vi hadde vel glemt at vi bor på Jæren, at det er mai og at meteorologer stort sett opererer med en feilprosent som hadde sendt de fleste andre yrkesgrupper i fengsel. Det skumle med den nye traséen er at den er inne til runding halvveis, det ble vel flere DNF enn vanlig når mat og varme lokker noen meter unna, mens enda en tur opp Melshei frister lite i 7 grader og striregn. Det blir fort ensomt ute på siste runde når halve gruppa svinger av og bare tre mann fortsetter. Så to. Så alene med å fullføre fortest mulig som mål. Stive klossete figurer beveger seg ugrasiøst på glatte sykkelsko i garderoben, ansikter dekket av gjørme, fingre så kalde at de ikke klarer å ringe med mobiltelefonen, tenner som hakker. Bananskall og vridde tomme gelposer på gulvet (imotsetning til hva mange ser ut til å tro så skal ikke embalasje kastes i grøfta underveis i rittet). Det gjør vondt i hendene når de endelig tines opp igjen under vannet i springen. Noen spaserer bare rett inn i dusjen uten å kle av seg først. Det høres ut som en idiotisk måte å tilbringe lørdagen på, men alle smiler og ler av egen og andres elendighet mens man prøver å spise bolle og vri av seg en gjørmete leggings samtidig. Og jeg vil heller sitte kald, skitten og utmattet og høre på de andres historier fra rittet, enn inne på et treningssenter med solariumsbrune bolemongoer og den overfladiske påtatte heisåkjektsåsedegholdningen. Polar sier nesten 3000 kcal, jeg sier colaboks og en bolle til. Sola CK kjører bra om dagen.

Husmorsfavoritten fra Vikeså; en mulig outsider til rollen som hare i årets Hulderritt?

Landsbyrittet og Jærtrillen sitter i et tre k-l-y-s-t-é-r

2011-05-07T15:43:00.014+02:00

- Har du meldt deg på i eliteklassen?
- Ja.
- Hvorfor gjorde du det?
- Neeeei...

Jaha, det er åpen påmelding her altså, og hvis jeg vil, kan jeg få kjøre i eliteklassen. Sitte i bakre halvdel av trekkspillet mens de støter - lurer på hverandre - støter - lurer på hverandre i fronten. Der idealet i vanlige puljer er samarbeid og 50 mann i mål på samme tid, high five, så kjekt å jobba sammen, handler det her om å gjøre det verst mulig for de andre. Stiller det en norgesmester og en nordisk mester også? Jeg kommer til å få mer juling enn en rødhåra stesønn. Høres gøy ut, sign me up.

Dyktighet er fascinerende, og jo mer man kan om noe, jo mer respekt har man for de som utøver og løser oppgaven med den slepne elegansen som gjør at det ser lett ut. Ser man bort fra kjørestyrken som nå strekker oss ut på rekke, så utgjør grusveiene små oppgaver å løse hvor det handler om å finne den smarteste linjen over små bakker og gjennom svingene. Storskiva her, gire ned her, bremse akkurat så mye at du klarer svingen uten å miste for mye fart. Ikke hele tiden bremse ned for så å måtte spurte stående noen meter for å ta hjulet foran. Noen ganger er den lengste linjen den raskeste linjen, bare det å skjønne når den er det, bare det å holde grepet på grusen, det er slepen eleganse. Tilslutt glipper hjulet foran, det tar tid å finne neste.

Søndag ble en leksjon i viftekjøring, noen behersker dette bedre enn andre. Etter å ha tatt rett nordover fra Varhaug blir det galimatias for å komme seg oppover i feltet. Det går hardt, men det er som Knut Arild Hareide sier 'godt og vondt samtidig' og Fjermestadbakken er en enkel lek. Blir presset i grøfta over Edlandsheia, det er 50-50 og ikke noe jeg kan klage på, sikkert karma for egen uforsvarlighet sist helg. Klarer uansett ikke lukke de satans 150 meterene som vokser til 160, 170, 200... Det er forsåvidt det samme om man blir nr. 30 eller 52; det er kake og hyggelige kjente i målområdet, og som Stavanger SKs egen psykolog lakonisk sa da jeg furtet over 52. plass "herregud mann, tenk heller på kor dårlige du va i fjor".

Stolt King med premien sin. Ikke sikkert ungene hans kommer til å bli like begeistret når de ser hva som er til middag.

Mairittet - historisk revisjonisme.

2011-05-01T19:00:00.010+02:00

En spinkel ung mann tasser duknakket kanossagang opp mot tavlen under oppsyn av myndige inspektører. Nølende tar han krittet, han svelger tungt før han ser opp på tavlen og skriver.

Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon
Jeg skal følge RCKs Nullvisjon

Alle vil ha rulla til å gå, men når det er 80 mann (og ei dame) i feltet blir det langstrukket med to rekker. De som ligger bak i sekken eller er i ferd med å skli bakover i hvilerekken innser plutselig at de er 50 meter fra fronten og får panikk for at et brudd, yeah right, skal komme unna, og så kommer de susende opp på utsiden til venstre. Så blir det urorganisert og det som før var to fine rekker ser nå ut som en haug spastiske reker som vaker i en akvarietank. Hjul tar i hverandre, det koker litt i hodet, man skifter linje og kutter av noen før man hopper opp på fortauet og hører et "jævla idioooot!" bak seg idet man spurter opp bakken på Klepp. Sorry.

Og slik går kilometerne forbi Voll, gjennom Tjelta og Tananger til vi kommer over Hafrsfjord og Grunsj er fremme og drar igjen. Han ser seg over skuldra og gliser "TV-brudd! Familien står her oppe". Skal si mannen er PRO, ikke nok med at han har lånt konas ladyshave og tetta igjen sluken i dusjen, han har også egen fanklubb og kan skryte av ekte asfalteksem.

Grunsj og Røde Børre var aktive i hele dag og tauet mye, bajs at det ikke sprakk opp mer. Det er greit at det ikke er plass til alle helt fremst, men å være fornøyd med å sitte bak hele rittet virker ganske kjedelig. Nesten hele pulja kommer inn i siste bakken samtidig så jeg sniker meg frem og spurter først i mål. Sånn ser det ut:

bilde knabbet hos janid1967, tusen takk.

Nå kan det virke som om jeg vant hele driden, og det gjorde jeg jo ikke, men jeg har latt meg inspirere av Winston Smith fra Orwells 1984 som arbeider med å revidere historien slik at den ikke fortelles slik det var, men slik man ønsker at ting var. Og så er det jo lokal presedens for å utelate å fortelle hvem som egentlig vant og heller late som om det var en selv når man skriver sine referater. Men det var altså Oksen som vant. Igjen. Hva skal de skylde på denne gangen?

DNB Nor Cup #1

2011-04-27T21:41:00.011+02:00

Det ser så lett ut. Alle er eksperter når de analyserer og gir råd fra avstand, og alle har et svar etterpå. Hvorfor tettet de ikke den luka? Hvorfor fulgte jeg ikke det hjulet, jeg skulle ha gjort sånn og sånn. Så lett å gi råd, så lett å ha svarene etterpå. Det eneste riktige svaret er at det ikke er noen tilfeldigheter, og at de som plukker poengene har fortjent hvert eneste ett. Det er alltid de samme ryggene som forsvinner, de samme navnene som står øverst. Og det er ikke bare fordi de har slanket bort masse fjes, det fordi de er flinkere og smartere. De velter ikke. De havner ikke bak velt. De sitter ikke i sin egen verden og prøver å huske hva Red Dons sangen de har på hjernen heter (det var Failure). De flinke barna sitter som regel fremst i klasserommet og følger med i timen, de slipper å finne på svarene etterpå.

En solid dose brunkrem.
På forespørsel fra vanvittig mange, husmorsfavoritten fra Vikeså:

Ka, baren har vel ikkje stengt ennå?

****************BONUSKONKURRANSE!!!******************
Alle skal få, og for de som måtte gå tomhendte hjem har vi denne flotte halvfiredamesjansen til å vinne litt deilig russisk hermetikk til premiehyllen.

Alt du trenger å gjøre er å gjette hvem som eier denne godt polstrede stjerten og premien kan bli din!

Spinnsprinten

2011-04-25T18:44:00.011+02:00

Jæren- et norsk Flandern med småkupert landskap, jorder, møkkalukt, trange dårlige veier, sidevind, og stor sykkelinteresse. Enda et gjennomført godt arrangement i Bryne CKs regi; effektivt, sikker trasé med mye vakter og et raskt sekreteriat. Dette forsterker inntrykket av jærbuen som ømme og generøse elskere.

Selv om jeg ikke er noen tilhenger av puljestart - ihvertfall så lenge jeg ikke er seedet i 1. pulje men må starte langt bak i rekkene - så er det den beste måten å organisere turritt på. Noen vil alltid være uenig i egen seeding, men omtrent som den gangen Stanley måtte sitte på benken i 4. divisjon og selv mente seg god nok for både fast plass på laget og kapteinsbind, så gir nok seedingen et mer realistisk bilde av egne ferdigheter. Duknakket bak i pulje 3 med deg, omtrent som å spille på B-laget borte mot Sviland 2. Det fine med pulje 3 er at man da kan være mer med og prege tingene; gå i TV brudd, kjøre for å få andre til å dette av og tilslutt stikke av og være med å dele 1. plass i pulja. Omtrent som den kvelden på Sviland for snart 12 år siden hvor en 100 kilos venstreback med astma og kols fikk meg til å fremstå som Caniggia ute på vingen.

Han var innom sykkelbutikken for å få ordnet noe med ventilen på de nye Zipphjulene, ungene var med og satt oppgitt av kjedsomhet og så på at far studerte detaljene ved en ventilforlenger.
- Syklet far mye?
Begge nikket.
- Er det mye styr med den nye sykkelen?
Den eldste himlet med øynene.
- Han far kalle Cerveloen sin for Drømmedamå og Gullgutten.

Fortsatt om nettene kunne han ligge våken under Spidermansengetøyet og høre ropene deres gjalle gjennom rommet. "Han har kompaktkrank! Han har kompaktkrank! Han har kompaktkrank!" Innbitt tok han en neve Tom&Jerry kjeks fra krukken på nattbordet og gomlet resolutt. Bare vent, så skulle han nok vise dem.

Opp, ut, bort, vekk.

2011-04-24T11:12:00.007+02:00

Jeg liker musikk. Jeg liker sjokolade. Jeg liker whisky. Jeg liker bøker. Jeg liker lange skiturer med sekk utenfor merket løype. Jeg liker gamle kjente fjell. Jeg liker å møte nye fjell. Jeg liker å dra på tur med Migens. Jeg liker at de er stille og ensomt. Jeg hater scootere. Jeg liker små støler uendelig mye bedre enn store betjente hytter.

Det finnes dager, og det finnes dager som glir inn i hverandre i en blanding av vindstille, blå himmel og blendende sol. En formaning om å huske faktor 30 denne gangen. Stakende på morgenskaren forsvinner kilometer på kilometer. Det er verre når elver, småvann og lynghei skal forseres på råtten slusjaktig vårsnø. Dagsetappene er 40 km, men det er lyst lenge og vi har god tid. Sover lunsj i en fonn og våkner til behovet for mer faktor 30. Tomme hytter, sparsomme besøksprotokoller, solen kaster lange skygger og snart er det stjerneklart.

Åpent og vilt i høyden. Stram reimer og spenner, ser du vannet der nede, dit skal vi. Utforkjøringen fremkaller lykksalige sukk som ellers kun kommer når det serveres øl og avsugning til tippekampen. Sliten og sulten inn på ny hytte og møter tre andre skiløpere, sluker maten, pannekaker til dessert? Bring it on. Mer sjokkis? Laga eller Laph? Ja takk begge deler. Det er ikke skikkelig påsketur før noen tisser ut av vinduet.

Har kommet til lavere heier med mykere snø og flere kilometer med overvann. Femte og siste dag byr atter på finvær; i løpet av noen timer når vi veis ende på en solfull hytteveranda, sittende i shorts med hver sine kalde pils og sure føtter i såpevann ventende på lammelår fra grillen. Og jaggu vanket det påskeegg til togturen hjem også.

Gjesdalsrunden - all hail the King

2011-04-14T20:51:00.007+02:00

Rundt og rundt ute på landet sykler en våryr bøling stinne av trening etter time etter time på rulla gjennom vinteren. Kudos til Tuen for enda en solid plassering. Han sitter der tilsynelatende helt i sin egen verden og tenker på havregrøt og hvor farlig transfett er, og så vips! kommer han snikendes når det går oppover mot slutten. Og kudos deluxe til King som gikk i brudd med selveste Eplemostmannen og neeeeesten holdt helt inn - moralsk pallplass. Jeg vil faktisk ha kred for på forhånd ha spådd mannen som en outsider basert på hans hyppige facebookoppdateringer om hvor mye han er ute og trener med Dr. Love.

En ekstra kuriøs vri var at bonden på jordet ved siden av hadde bestemt seg for å gjødsle akkurat under rittet. Den våte asfalten fikk seg et solid lag med møkk som igjen ble spredd godt i ansikter bakover i feltet. I mål var det derfor duket for den populære tyske selskapsleken Sommersprossen oder Scheiße? Tipper flere får en påske med morsom magesjau.

Her kan du spille selv; bæsj eller fregner?

Things Behind the Sun

2011-03-27T18:13:00.002+02:00

Oppveksten i et minimalistisk hjem har gjort meg enkel å glede, dette er alt som trengs.

Charterfeber 2.0

2011-03-20T21:58:00.015+01:00

Geggi fra SparebankenVest mente Gran Canaria var et sikkert valg hele vinteren; alltid sol, trenger ikke pakke knevarmere engang. Helsikkes fjøsnisse. Første dagen har vi pissregn som gjør selv en bergenser imponert og tross bakkene fra Santa Lucia mot San Bartholomeo skjelver alle mann av kulde når vi triller inn til en tidlig kaffestopp. På hjemveien hagler det og vi kommer hjem til Playa skitne og kalde etter tre timer. 666 og hakekors. Regnet fortsetter også neste dag og det meldes snø i høyden for første gang siden 501 var populært, men det lokalkjente Fanalåret vet råd og leder an litt bort og litt oppover slik at vi får seks timer uten å fryse for mye.

Han kommer fra Fana og har bolete lår = Fanalår, logisk.

Så kom solen og skinte på min kropp, da blei jeg solbrent. Ulike programmer på folket, men de fleste ender opp med drag opp mot Soria. Her er noen gøyale fakta om Gran Canaria som du kanskje ikke visste:

Blant syklistene finnes også fribryteren The Ultimate Terror fra Ålgård. Han er nede på GC for å legge inn en god periode som en del av oppvarmingen til tittelmatchen han skal ha mot den regjerende mester, Skinkerytteren fra Skjåk, under Vannfestivalen på Ålgård i august. Ultimate (blant venner) vinner som regel kampene sine med en spesialknepet hypnopilex, en blanding av hypnose, piledriver og suplex. Nøkkelen bak suksessen er hans hjemmelagede helsebrygg bestående av epleeddik, ølgjær, vitaminer og vann. Han er også tilgjengelig til barneselskaper.

San Nicolás - en rustikk perle.

Som i julen er det masse syklister på øya og jeg ser flere drakter jeg vanligvis bare ser ryggen på i lokale ritt. Likevel er det overraskende å finne en Dalanesyklist potlande i grøftho i San Nicolás. "Eg he bare mystha bridhlene" forsikrer han meg når jeg passerer. Jeg blir paff, målbundet og full av ærefrykt når jeg ser at det er selveste Bartemannen fra Mairittet (memo to self: når du kommer ned bakken fra Ølberg, ta til venstre, ikke la fremmede lede deg på villspor). Udrikkelig kaffe og berlinerboller med delfiafett ned i magen og ut i arterier, samt påfyll på flaskene. De som føler seg frekke i lycraen tar inn dalen mot Hoya de la Pila, og opp til Artenara. Her er det ingen biler, jevn og fin stigning på grei nok vei og fantastisk utsikt. Langs ruta ser vi også spor av gamle hulebosetninger oppe i fjellveggen. Sikkert gode forsvarsstillinger, men det må ha vært kjedelig når man gikk tom for ting å kaste på angriperne og måtte ty til å kaste kone og barn i hodet på de som var på vei opp stigen. Triller videre til Tejeda, Ayacata, Santa Lucia og El Doctoral hvor vi får medvind mot Playa. Sittende på hjulet til Fanalåret går det i over 50 km/t i snitt de siste to milene, motorpes er oppskrytt. 170 km, 3300 høydemeter, 7 timer og den beste bursdagen jeg har hatt på over ett år.

Alle som trener på GC er innom toppunktet av øya og tar bilde av seg selv og kjøper noe mat i pølsevogna som de siden får dysenteri av. Vogna var der ikke denne gangen, men her er bildet vårt:

Garminfil

Nasonalhybris?

2011-03-07T22:18:00.004+01:00

1 a) Det var velregissert da Kina for fjerde gang fikk arrangere VM i bordtennis. Bordtennis som idrett stammer jo nettopp fra Kina, og landet har flest utøvere, både aktive og på mosjonistnivå, i hele verden. Få nasjoner kan skimte med så mange mesterskapsmedaljer innen bordtennis som Kina, og landet har desidert flest ressurser til å samle kompetanse og drive talentutvikling og landslag. Det er kanskje ikke så rart da, at Kina blir mestvinnende nasjon under VM på hjemmebane. Det var storslagen stemning hver kveld i Beijings gater under medaljeseremonien hvor vertsnasjonens statlige fjernsynskanal hadde stram regi i et fjernsynsshow der hjemlige atleter fikk lov til å synge "seieren er vår" og til begeistring for sine landsmenn få håne utøvere fra andre land. Det var typisk kinesisk å være best. Lettere resignerte samlet et japansk sølvlag fra pingpongstafetten seg foran et tvkamera og klarte med imponerende verdighet å komme seg gjennom intervjuet av en "journalist" som hadde forkastet all objektivitet, folkeskikk og integritet for båten og kun ønsket bekreftelse på egen fortreffelighet. En kjent kinesisk trampolinehopper sa en gang at sølv var nederlag, følte japanerne det slik? Hadde japanerne idet hele tatt noe håp om å ta Kina og deres store stjerne? Hva synes japanerne om arrangementet og folkefesten som rivalen Kina hadde stelt i stand? Det eneste den kinesiske journalisten vill vite var hva de andre synes om Kina, og han ville at de skulle si at Kina var best.

2a) Marit Bjørgen har Norges styggeste overarmer.
2b) Jeg er visst ikke så lokalkjent i Nordmarken som jeg liker å gi uttrykk for, det ble meget til knot mellom Gjerdingen og Katnosa.
2c) Neste år går vi for Grenaderen.
2d) Veldig fin skitur, Stintå lager fantastisk! god pizza.

1b)Den statlige fjernsynskanalen og andre riksdekkende medier bidro hele tiden under mesterskapet med fyldig, grundig og bred dekning av, i prioritert rekkefølge i) medaljekampen mot Japan ii) favorittutøvernes privatliv iii) intriger! iv) bordtennisens historie og kulturellebetydning for Kina v) hva som skjedde under konkurransene. En utøver fra en annen nasjon stilte noen retoriske spørsmål ved en kinesisk medaljevinners tillatte bruk av legemidler for kompensere for en medfødt svakhet og ble sporenstreks nedrent av harmdirrende kinesiske reportere. Hva mente hun? Hadde hun et personlig vendetta? En kinesisk skribent med et nostalgisk og bakstreversk forhold til bordtennistaktikk slik det ble spilt på 1930-tallet tillot seg å kritisere det han mente var umoral i kappestriden - han ble landsforvist. Kineserne feiret ti dager til ende, de var vennlige verter, ihvertfall så lenge alle gjestene snakket varmt om vertskapets fortreffelighet. De hadde i seiersrusen rent glemt at det ikke var så fryktelig lenge siden det japanske landslaget enkelt pisset over kineserne mens de ubesværet plystret Du gamla du fria og stappet røykelaks opp i tvåan på hele verden innen større idretter som feks skikkelig tennis.

1c) Hybris brukes nu til dags mest om stormannsgalskap, arroganse og hovmod. Men begrepets greske opprinnelse betyr egentlig å ydmyke gjennom sin maktposisjon. Ikke ulikt det cumshot konkurrerende nasjoner fikk servert på skistadion av vertenes yndling.

3.) Satan så gøy dette var!

4.) Pølse på termos. Wiener. Må trekkes i buljong.

Dip me in chocolate and throw me to the lesbians.

2011-02-28T00:08:00.004+01:00

Tidligere låste man ikke stølene i heia, både fordi man ikke så behovet for det, men også fordi disse skulle være tilgjengelig som ly når behovet var der. Desverre misbrukes slike ordninger; ubudne gjester tar seg til rette, ting forsvinner og det som egentlig skulle være en rolig fjelltur ender opp med å bli ei hel helg avsatt til å skure ren hytta etter fremmedes berserkergang. Dører utstyres med lås, til fordel for eieren, men last for trengende. Et igjenspikret og tildekket vindu er derfor langt ifra den beste velkomst man kan få, og Kvm. Tyko ringer sporenstreks Øverstkommanderende ved HK på Egenes for å avgi en sit.rap

-Det har vært inbrudd på hytten, de har knust et vindu og det er glasskå…
-HAR DE TATT BRENNEVINET?!

Litt fascinert undrer jeg på om det kan være den famøse Vandreren som har beæret våre fjell med et besøk og jeg titter inn for å se om han har lagt igjen sitt “visittkort”. Det har han ikke, og brennevinet er urørt mens det i hytteboken er skrevet både unnskyldninger og forklaringer fra pålangsere som har blitt fanget i uværet tidligere i februar. Dette roer både Tyko og Øverstkommanderende såpass at vanlig tjeneste kan gjenopprettes med nedjustert trusselnivå.

Iløpet av natte- og morgentimene kommer det også skiløpere med hodelykt og vinterteltere inn til stølen, og det gleder virkelig at alle ni er med og går skitur selv om været er skikkelig rævva. Ingen surmuling eller konstruerte unnskyldninger for å sitte inne foran ovnen og være liksom-fjellfant. Alle mann ut og opp, selv en gravid fru Migens labber avgårde med føyka piskende i ansiktet, meget bra! Opp Reinaskardet ser man ikke annet enn grått, men vi vet Snønuten er der oppe en plass og noen velger å legge en ekstra avstikker oppom. Det er merkelig hvordan hukommelse og stedsansen kan lede en når sikten ikke er mer enn noen få meter. Det, og GPS.

fortsatt tre vers igjen...
Mens vi har vært på tur har hytten blitt hjemsøkt av usynlige godtemonstre og både chips og saltsild har forsvunnet fra kammerset, de tre som snudde først og gikk tilbake til hytta har ikke sett noe. I løpet av helgen klarer ni stykker å spise nesten tre kilo sjokolade uten hjelp av godtemonsteret. Siden Tyko har bursdag er det også presanger, øl, pølser, kake og sang ut i de små timer.

Det sner, det sner, det pilsner hele natten og når morningen kommer har det blitt finfint skiføre. Vinduskarmen måles opp, hytten skalkes igjen og vi setter avgårde. Nydelig og eventyraktig nedover lia, så flott at man ønsker at det ikke skal ta slutt, for jammen dukker ikke sola opp over Snønuten. En dag for sent synes noen, men av og til kan det være gøy å være ute i uvær også.

ÅH HERREGUD JEG ELSKER VAFFLER

2011-02-20T20:50:00.003+01:00

Ting kjøpt online i det siste:
- Lillelord trilogien av Johan Borgen
- Skikart for Oslomarka
Ser etter Dura Ace CS-7900 (12-27), Assos F.I. 13 S5 (svart) og Rapha Grand Tour Gloves (hvite - fuck you, I'm worth it) .

Ting Tuen har kjøpt online i det siste:
- 4 kilo kokossmør

Push it

2011-02-13T19:41:00.001+01:00

Nyttårsforsettet

2011-01-23T14:58:00.011+01:00

Først din ukentlige dose av menn i stramme benklær:

Jeg har et nyttårsforsett. Et jeg har tenkt å holde, det er første gangen jeg setter meg et slikt mål for året og jeg skal faktisk strekke meg ganske langt for å holde det. Vi lever i en tid blottet for substans og moral, hvor det lettfattelige, midlertidige og middelmådige får dominere. Hvor ingen trer frem og setter et eksempel. Før nå. I 2011 skal jeg derfor spise sjokolade hver dag. 365 dager i strekk. Jeg gjør dette for å vise at det er mulig å nå de mål man setter seg her i livet. For å vise at dådenes tidsalder ikke er forbi. Og fordi sjokolade faktisk er jævlig godt. I 23 dager i strekk har jeg nå gjort dette. Jobbet meg gjennom to esker med Anthon Berg, og fredag fikk jeg påfyll i form av Godiva. Godiva er så godt at hver eneste lille bit er som om Pegasus og en delfin skulle fått et avkom og jeg fikk ri på ryggen av dette inn i en regnbue. Som den vise mannen Ari Behn sa "hver dag er en fest og jeg er et smykke".

Rambo 304 pigg

2011-01-16T13:34:00.008+01:00

Rambo ble tatt på fersken mens han konsumerte iskrem på Kvadrat en ukedag, tiltalte hevdet sin uskyld og mente han hadde handlet i god tro da han bare skulle smake på isen hans kone og datter hadde kjøpt. Etter en rask rettergang med påfølgende domsavsigelse ble det iverksatt bøtende tiltak i form av 4 timers langtur hvor domfelte måtte sitte i front hele turen. Rambo er "A man who's been trained to ignore pain, ignore weather, to live off the land. In Vietnam his job was to dispose of enemy personnel. To win by attrition. Well Rambo was the best" og så la han ut over Sikvaland ikke ulikt flukten på motorsykkel fra "First Blood".

Silvester Anfang

2011-01-01T22:51:00.022+01:00

Etter seks effektive timer klemmer lang- og pekefinger litt på hendelen slik at farten senkes og vi triller de siste meterne mot porten. Ankelen vris lett for å løse ut av pedalen og den gjenkjennelige lyden av cleat mot asfalt høres i det sykkelen stanser helt. Ikke lenge etter strekkes slitne bein og tørsten får trøst fra små røde aluminiumsbokser. Det er et paradoks at kropper skal brytes ned for å bygges opp og at en gledes så mye sammen i denne prosessen. Jo mer, jo bedre. Sola faller raskt og iløpet av en dusj er det blitt mørkt ute. Jeg kan se glade ansikter med trøtte øyne bak tunge øyelokk. Dag etter dag etter dag.

Vår egen lille kontingent utvides med hardtsatsende bergensere og noen Ryegutter. Rye viderefører den Gerhardsenske tanke om kollektivet gjennom rullekjøring og entusiastiske familiemedlemmer sender gjerne spørsmål til Kaggestad under TdF sendingene hvor de lurer på om noen ProTour lag kunne ha utfordret Rye på Styrkeprøven. Når gamlingen endelig blir ferdig med dagens gjenfortelling av historien om Tourmalet og smeden er det derimot på tide med en reportasje fra Tour of Norway for kids og så er det reklame, og vi vil aldri få svar på om Rye er uslåelige eller ei.

Nå ryker monitoren ut av vinduet i K2032 tenker jeg; her øver vi på langing.
Ah, spenningen ved utforkjøring! Gjøre seg liten, bli aero, bremse litt og slippe opp før man lener seg inn i svingen. Det er ikke bare på Yumbosenteret at boys will be boys (kan det stemme at Spinnguttene S og M ga hverandre ankellenker i gull som nyttårspresang?), barnet i voksne menn vekkes når det går utfor. Sitter rett bak i det Toften treffer fronten på en jeep i høy fart. Det holder å si at en trent kropp kan tåle mye, en hjelm tåler enda mer og at når det mest alvorlige var et knukket krageben så gikk det ganske bra. Som en kuriositet kan nevnes at den første legen som så på pasienten bare hadde én arm og ikke kunne et eneste ord engelsk.

Av gammel vane teller jeg kilometer fremfor timer slik jeg burde, Gran Canaria er ikke stedet for den slags, ihvertfall ikke i desember. Vi holder oss på sørsiden av øya og det blir fort en del høydemeter når man kommer seg innover i landet med ulike kombinasjonsmuligheter mellom San Nicolas, Tejeda, Agüimes og Playa. Den fineste turen får vi fra San Nicolas opp hårnåler forbi El Carrizal. Mellom tunge pust høres det begeistret "18 prosent! 20 prosent!" mens trang vei snirkler seg oppover bratte fjellsider og tilslutt følger fjellkammen over El Toscón mot Ayacata for en fortjent kaffestopp.

Når det gjelder Playa del Ingles så har stedet like mye sjarme som en femåring med kolikk og AD-HD. Det samme kan forøvrig også sies om 95 % av de norske turistene som besøker stedet. Her bør det være rom for å utvide abortgrensen fra 12 uker til 60 år i flere tilfeller. Samtidig kan vi ta selvkritikk i valg av spisested etter en av de hardeste dagene på veien.

Ubegripelig nok, men heldigvis for oss er det ikke mange som tar turen opp i høyden. Avslutter uken med å klatre gjennom tåken opp til Pico de la Nieves som duver lett som en liten øy oppå et stille hav av hvite skyer.

Åh, Stavanger...

2011-01-01T22:24:00.004+01:00

Siste helg før jul kunne flere av regionens ivrigste turløpere sees stakende mellom Haugen og Degevass, et hardt og isete spor var kjørt på en tynn såle, best å ta de skiene man ikke er så redd for sålen på. Bak buff og under lue kunne det skimtes hule kinn, rennende neser og innbitte konsentrerte blikk under øyenbryn med frost. Sesongen var endelig i gang. På TV hadde noen i NRKs sportsredaksjon endelig innsett at når Jokke omtaler vinteren som den kalde fine tida så er det Blå Kors og ikke Blå Swix han synger om når elendigheten blant tiggerstadens løse fugler fordobles av at kulda setter inn. Så plutselig en morgen var alt hvitt, og man kunne gå Vardeneset - Eiganes uten å ta av seg skiene en eneste gang. Best å nyte det mens man kan.

Kinematisk viskositet for nybegynnere.

2010-12-12T13:32:00.013+01:00

Skal man tro Cardinals egne notater har St.Peter's Winter Ale ...meget mørk rødbrun farge, nesten helt svart. Fint brunt skum. DEILIG vinøs aroma med eik, rosiner, sjokolade, røstet malt, lakris og noe kaffe. Smaken har mye av de samme elementene som aromaen; sjokolade og søt (men ikke for søt) malt ligger lengst framme i smaksbildet, og der er en god røstet og humlet bitterhet i ettersmaken. Munnfølelsen er meget fyldig og rik. Dette er LØGN! Denne ølen er beksvart med en viskositet på over hundre centiStokes, har en aroma lik innsiden på suspen til Jim Marthinsen og smaker gjørme, kaffe og surt myrvann. Jeg burde vite, jeg hadde tross alt to stykker før The Shock konserten fredag. Våknet lørdag med en pocketutgave av W.Sommerset Maughams Collected Short Stories på nattbordet.
"Åh? Var jeg innom Cementen på vei hjem?"

Etterhvert som treningsmengde og kondisjon øker faller festkondisen i motsatt retning. De monooksygenasekatalysertereaksjonene svekkes og i håp om å hjelpe superproteinet CYP2 skille ut restene av gårsdagen introduseres store mengder vann (1 cSt). Utfallet av dette lille kjemiske eksperiment er positivt og fra laben høres et "hurra! det er blankt igjen!" Vinterbukser med fôr legges frem sammen med jakke med skvettlapp som får meg til å se ut som en blanding av en fasan og en dirigent.

Piggdekk knaser mot isglatt asfalt, over jorder, på sti og grusvei sammen med en gjeng fininger, fire timer senere går sjokolademelken (4,3 cSt) ned på høykant.

November Rain

2010-11-14T22:15:00.001+01:00

På en regntung novembersøndag tar gjennomsnittsbelgieren en sjekk av burene i kjelleren før han går ut. Søndag er cyklocross, og vår mann skal på stevne for å fortære varmt øl og fritert mat med majones mens han ser søkkvåte menn bærende på syklene sine løpe rundt i gjørma.

Vi har ikke sykkelcross og må aktivisere oss selv. Søndag etter søndag etter, ja, lørdag flere helger på rad utover høsten, kilometer på kilometer, time etter time. Oksen er egentlig en svale og kan navigere etter landemerker, magnetisme og solen. Og memorerte kart. Eller GPS. Langs kjerrevei og sti, over jorder, sanddyner, steingjerder, piggtråd og myr.

Noen ganger regner det sånn:

||||||||||||||||||||||||||||||||||||||

Så blåser det kanskje opp litt, og da bør man holde hjulet foran til tross for sølespruten, da regner det sånn:

\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\

Skulle det komme novemberregn slik vi er så heldige å kjenne det her på Nord-Jæren, da regner det sånn:

-------------------------------------

Når vinden så gjør regnskuren vannrett vil kanskje syklisten undres hva det egentlig er han driver med, kanskje ytres denne undring høyt, "hva er det vi driver med!?" og svaret kommer halvt lakonisk, halvt ironisk "Me bygge base". Aha, base. Jaja da så. Vel hjemme dusjes det med klærne på.

One by One

2010-10-11T22:30:00.007+02:00

Migens + Vigå = sant, gratulerer med dagen begge to!

Våte drømmer

2010-10-03T19:42:00.011+02:00

Januar 1910 ankommer den unge russiske adelige Sergei Pankejeff Wien. Pankejeff har depresjoner, føler seg isolert fra omverdenen, er nervøs, lider av forstoppelse og trenger daglige klystér. Pankejeff er i Wien for å treffe gladlaksen Sigmund Freud. Terapisamtalene dem i mellom ender til slutt opp med å fokusere på en drøm om hvite ulver Pankejeff har hatt som barn. Man kan saktens undres om hvordan disse samtalene har forløpt, for Freud ender opp med å døpe sin pasient "Ulvemannen" og lanserer teorien om at drømmen betyr at barnet må ha sett sine foreldre ha hålfest bakfra i svært ung alder.

-"En gang drømte jeg at det satt hvite ulver i trærne utenfor soveromsvinduet mitt"
- "Jasså? Det må bety at du hi sett far din stake reint"

Sigge gir seg selv et klapp på skulderen for denne briljante drømmetydningen og bruker Ulvemannens infantile nevrose som empirisk grunnlag for psykoanalysen. The Wolfman foreligger nå i ny redigert utgave som en del av Penguins serie Great Ideas.

Ute blåser sludd mot vinduet og Freud er visst ikke lenger pensum for psykologer, drømmetydning står ei heller høyt i kurs. Spiseforstyrrelser rammer stort sett unge kvinner med sterk vilje og lavt selvbilde. Det er synd, tenker jeg, at de må sulte seg så tynne, kan de ikke heller kompensere for den dårlige selvtillitten med å være billige? Spiseforstyrrelser rammer komisk nok også en del unge menn i bolemiljøet. De spiser bare proteinpulver, som igjen egentlig bare er rester fra osteproduksjon, "eller kalvagodt så me seie på Jæren". Når en bolegutt kommer til poliklinikken, har han da vanlige klær på, eller går de fortsatt i sånne små tangaer?

Oi! Denne fisken har spist mye multer!.

Egen jakt på proteiner koster adskillig mer enn hva tre små mort på størrelse med Halfdan Sivertsens nesebor kan gi oss. Gadd vite hvor mange watt det en gang kostet alle stammens menn å jage store dyr i dyregraver. Fassbinder var et geni og Holzhauer betyr tømmerhogger. Ute er det nå mørkt. Lerker går fra glass til glass. Manometeret måler trykket på bremsene. Den venstre siden av hjernen husker og setter ting i system. Den høyre siden er romforståelse, persepsjon, kreativitet. Dette er uansett individuelt og du kan bli blind av et slag i bakhodet.

I løpet av natten tar naturen hevn for sine døde når musene spiser opp Tubas fiskestang. Jeg drømmer at noen sigøynere stjeler lommeboken min (betyr det at jeg er redd for å binde meg? Psykologen kan ikke svare). All himlens sluser er åpne og i løpet av natten har landskapet endret seg fra gårsdagen. Mange bekker små gjør stien til en liten å, og elven som i går knapt hadde vannføring flyter nå over. Purified in Blood er vakkert, så vakkert.

Kapteinen erklærer at hans indre hund er en flatcoated retriever; snill og sportslig, løper ikke så langt før den kommer tilbake, sover opptil 18 timer i døgnet. Jaha? Stanley er en border collie.

Timmy = chow-chow
Kalle = springer spaniel
Bakeren = schnauser
Migens = schaefer
Jonnemann = gordon setter
Greven = puddel
Stintå = elghund
Doktor = golden retriever
Guffen = St. Bernhard
KENNATH! = chihuaua
Tjorven = mopps
Villminken = bastard
Spoonman = pitbull

pH = pusekatt

Lysekammen

2010-09-26T21:02:00.008+02:00

Gjennom skog og bregnekratt nynnende på E Slåttatæja Du går så bratt etter allmannvæja... Andpusten. Det er bratt her, men slettes ingen allmannsvei. Kartet antyder at det skal gå sti opp skaret fra Auklend, men den er ikke å se. Doktoren har vært i Afrika og braser seg vei gjennom krattet med en oppdagelsesreisendes myndige selvsagthet å fint bli fare frå fotå di.... Det knaker i greiner og bannes oppgitt.

Vi følger juvet på elvas nordside gjennom stor ur til det vider seg ut og allmuens vann renner inn på Lyses bankkonto. Det eneste tegnet på utbyggingen er foruten den tørre elva en Khazad-dûmaktig port inn i fjellet som ikke ville åpne seg selv om jeg sa "mellon".

Vel oppe ved Kjelkeskardet bryter vi nordover og rusler enkelt opp skaret under Strålaus før vi igjen tar nordøst, beine veien opp over blanke svaberg mot selve toppvarden på Lysekammen. Dagen er velsignet med godt vær og utsikten er klar og fin. Ettersom vi nå står på det høyeste punktet i søndre del av Ryfylke-Setesdalsheiene kan vi lett plukke ut Kjerag, Lysefjorden, Prekestolsmassivet, Lyngsvatnet, Rennesøy, Sevheimskugen, Bokn, Ombo, Etnefjellene, Folgefonna, Skaulen, Napen og Snønuten i den vestre horisont. En smal lysebrun stripe er Blåsjøs nordre bredd, Svartevassmagasinet er tappet lavt og er lett å plukke ut, bak det igjen i øst er dalsøkket inn mot Botsvann mens Hillenut er sør for oss. Snickers? Ja takk!

Følger stort sett samme kurs ned til vanninntaket, men velger denne gang sydsiden av elven, her er det mye lettere å ta seg frem og sannelig møter vi til slutt på noe som kan minne om en sti like mye som de mørke hårene på en arabisk tenåringsjentes overleppe kan minne om en bart. Det ser ut til at de fleste som besøker Lysekammen er samlere, synd, for på dager med klart vær finner du neppe bedre utsiktspunkt i Sør-Norge.

Update: Kapteinen og Stanley drar tidlig lørdag retning Kvandalen for å klyve opp på Trollaskeinuten, retur søndag. Gi lyd hvis du tror jeg vil ha deg med.

LOOK AT MY NIPPLES!!!

2010-09-19T18:19:00.006+02:00

"- Har du hørt den om jøden, baptisten og metodisten som kom opp til himmelen samtidigt, og så ble de tatt imot av St.Peter? Fysst va det baptisten, St.Peter ønskte velkommen og ga ham nøkkelen te rom 21, "men ver stille når du går forbi rom 9", joda, baptisten takket for nøkkelen og sneig seg stille neriønå gangen. Så va det metodisten, St.Peter ønskte også han velkommen og ga ham nøkkelen til rom 27, "men ver stille når du går forbi rom 9". Metodisten nikte alvorligt og lista seg stille neriønå gangen. Så va det jøden, St.Peter ønskte velkommen og ga ham nøkkelen til rom 18, "men ver stille når du går forbi rom 9" Jøden hadde hørt St.Peter si dette til de to andre og spurte nysgjerrig "hvorfor det?" - "fordi der inne sitte Jehovas Vitner og de tror de e heilt aleina her oppe".

- Åh herreguuuud!

- Jammen du, vett du koffor isbedane ikkje har armar og bein?
- Eh, nei.
- Fordi di e vannskapte."

Og slikt gikk det sammenhengende i 48 timer.

25/25

2010-09-12T18:06:00.007+02:00

Setesdalen 1239 e.kr, Sigge Jorsalfar har vært i syden og trenger cash for å dekke regningen:
- Hallaisen, me e fra Stavangerbispen, det står i 5. Mosebok at dåkker ska gje ein tidel av alt dåkker har te kjerkå, så host opp.
- Hæ?
- Ja, asså, me representere Jesus og Guds kjærlighet å alt det, men viss me ikkje får ein tidel av alt du eie så fyre eg deg og tar både kånå og hesten din i rauå, halleluja og salig er den som knuser dine spebarn mot klippen.

Ettersom Setesdølene gjerne ville slippe å bli tredd på påle av gladlaksene i Stavanger måtte de pent finne seg i å betale tienden. Dette var før kontantene og nettbankens tid, så varer, stort sett lemenskinn, måtte fraktes fra Valle til Lysebotn. Handelsruten fikk navnet Skinnvegen og Midtkammen er Sjumilstøvel til minne om den gamle ferdsel over fjellet. Slentretempo i regnet opp en dårlig sti. Ethvert håp om utsikt mot Lysekammen og Kamsvatnet var borte etter å ha sett værmeldingen, men at tåken på toppen skulle være så tett at man trenger GPS for å få bekreftet at man er på rett plass er en sjeldenhet. Med det var den siste av 25 Sjumilsstøvler i boks. Dersom noen skulle savne noen sauer etter forrige helgs sanking så står det 7 stykker ved Heimra Vaulatjørna.

DNB Nor Cup #5

2010-09-01T23:34:00.003+02:00

Bilder her.

Poesi:Vagle Rittet

2010-08-29T20:30:00.007+02:00

Den lokale rittkalenders siste tilskudd kommer i form av Poesi:Vagle Rittet som kombinerer lyrikk og mosjonsidrett i skjønn forening. Årets utgave var den gøyale aktiviteten sykkelorientering til Robert Frosts klassiske dikt, The Road Not Taken, hvor Frost beskriver en vandringsmanns valg ved et stikryss og den påfølgende undring over hva som finnes i enden av den sti han ikke valgte. Dette beskriver også den følelse en syklist har når han kommer til sti- eller veikryss med opptil tre mulige retninger og ingen tegn på hva som er riktig. Siden sin publikasjon som en del av samlingen Mountain Interval i 1916 har diktet vært gjenstand for mange tolkninger. Metafor- og billedbruken er enkel; stien er livets vei, og hvert kryss er valg man treffer i livet. Ved første øyekast ser det ut til å være en hyllest til individualismen, til de som velger sin egen vei med forsikringen i siste linje om at jeg tok den andre veien og deri ligger all forskjell.

Metaforen om egne valg og fritenking ble symbolisert gjennom fritolkning av løypetraséen underveis. Her, som så ofte i livet ellers, finnes ingen bruksanvisning, ingen merking, men en rekke valg man selv må ta ansvar for. Velger du i ung alder feil venner kan du havne på skråplanet, i Poesi:Vagle Rittet ble dette symbolisert av flere umerkede stikryss i Vagleskogen. Dette er tidlig i livet og tidlig i rittet, et feilvalg her kan bli skjebnesvangert. Omtrent som i livet selv er rittet tidvis vakkert og kan by både på varierende underlag og trivelig selskap. Du kan lære mye av å se andre velge både riktig og feil (adjø kraftig Brynefyr på Ridley som syklet feil ute på Malmheim - Heigre symboliserer hun dama du skulle holdt deg unna).

Et løfte om selvstendighet er det forlokkende utfallet av diktet, det skildrer et øyeblikk som trolig er representativ for alle historier om selvtillit og identitet. Denne sentrale episoden er vendepunktet hvor en beslutning treffes; øyeblikket hvor "jeg'et" oppstår, eventuelt er det veivalget som skiller mellom en respektabel tid og sluttplassering kontra å havne ute på et jorde på Sele sammen med en flokk andre forvirrede menn som tidvis tar ibruk fargerikt språk. Denne undring "hvorfor står vi i en åker, hva er meningen med dette?" er dikteren som reflekterer over den vei han ikke tok. Frost sammenligner så i siste versefot de to veivalg og kommer tilslutt frem til at de egentlig ikke er så ulike, de er snarere nær på identiske, altså har han med sine retoriske vendinger lurt leseren. Plutselig befinner man seg i nærheten av Kleppeloen og hører heiaropene fra alle de som ønsker å se syklistene slite seg opp mot toppen (himmel/helvete?). Her vil man også innse at gjort er gjort og at det ikke har noe for seg å dvele ved fortiden.

Arrangøren, Klepp Friteater, skal ha honnør slik at de kan kjøre billigere på bussen, da har de kanskje råd til flere skilt med røde piler neste år. Selve løypetraséen, ihvertfall slik vi livets nestbeste menn tolket den, oppfordrer til postiv, fri og offensiv tankegang. Samtidig har vi fått inn en melding fra Norsk Folkehjelp om at de har funnet en forkommen Hafrsfjordrytter bak ei løe på Vigdel, han hadde tolket diktet bokstavelig og har nå bestemt seg for å slutte i jobben som revisor og heller satse på en karriere innen eksperimentell kjeramikk.

Dette var sykkelsesongen 2010, fra og med neste helg vil bloggen gå tilbake til sitt opprinnelige fokus på kaninoppdrett. Vi snakkes til Mairittet 2011.

SR-Bankrittet

2010-08-22T14:53:00.009+02:00

Then down in falls comes the rain...

Sørget selvfølgelig for å gå i TV-brudd så fort muligheten bød seg, et meningsløst minutt eller to alene i vinden, og i det feltet sluker meg etter en liten stund ser jeg Tuen riste oppgitt på hodet. "Heng på her framme" Aiai Captain, følger det gode rådet helt til det kommer en skikkelig bakke og i det jeg glipper tetklyngen kommer den samme tanken som alltid ellers; holdt jeg meg edru i går bare for dette? Splitt, ser de flinke barna forsvinne mens en annen gruppe kommer rullende. Livets nestbeste menn. Jeg kjører vanligvis med vann på flaskene, men prøvde denne gang Squeesys Energy Super Drink med Exotisches Frucht. Den smaker en blanding av shampoo og en likør jeg drakk i buskasset bak diskoen under Limfjord Cup i 1995. Det står "more power, more performance" på boksen og jeg antar at dette refererer til hvor fint håret mitt nå kommer til å skinne de neste dagene. Drikkendes var det ihvertfall ikke. Opp Seldalsbakken taues gruppa vår av en spinkel juniorjente fra Sandnes. Mens (selverklært) sterke menn står over føringer i rulla og gjemmer seg i sekken de neste milene kjører hun hardt hele veien, hun unnskyldte seg for litt uryddig kjøring siden dette var det første landeveisrittet hennes, for en nydelig holdning, det er pinadø awesome!

Lenger oppe i løypa sitter Tuen på Rogalands best fastskrudde sete. Det begynner å bli schwung over turrittene i Rogaland nå, karbon alle veie, og enkelte har til og med egne servicebiler med i rittet slik at de kan få sjekket syklene sine underveis sånn som på TV. I regnet og iveren går to-tre ryttere i asfalten, forbanna surt at det skjer. Kanskje skulle man ha hatt mållinjen før den siste svingen på parkeringsplassen, fremfor inne i labyrinten bak bankbygget. Noe overraskende var det ingen fra Dalane som deltok, kan det være at hele klubben har dhughnad for å pusse pokal- og premiesamlingen til Jone? Siden Sandnes bruker en Commodore 64 med 32 bits modem aner jeg ikke hva resultatene ble.

Ålreit kids, HS Vaglerittet neste helg? Deal.

Øyh, Dr. Isak fra SSK, gidder du sende meg en mail med treningstidene deres?

Aarbakkerittet

2010-08-15T20:02:00.009+02:00

Lysebotn - Bryne er Rogalands morsomste turritt, la gå at det var en med rødt hår fra Grødem som vant.

Både Tuen og AJ satt i gruppa som delte fjerdeplassen, ufattelig sterkt kjørt av begge to. Her kan man legge til at enkelte av de som satt med inn til et godt resultat her ikke var fremme i vinden en eneste gang i løpet av 150 km. Å kun sitte på hjul i et fåkkings turritt for så spurte inn mot mål er moralsk forkastelig, særlig når det dreier seg om topplasseringer. Dersom man kun sitter bak uten å bidra får man være så god at man også sitter bakerst inn over målstreken som takk til de som gjorde arbeidet.

Debutant Greven fikk tredjegradsforbrenning i sola, måtte stanse to ganger med krampe, var involvert i en krasj, gikk tom på slutten og sleit seg i mål. Da han fornøyd ankom grillfesten gliste han så bredt at han hadde ørevoks i munnvikene.

Migens Guldbrandsen fra bedriftslaget Karmøyfrisørene traff noen kjentfolk på toppen, tok en pils og dro heller på ski.

Viking Tour

2010-08-01T18:53:00.026+02:00

Rjukan - Geilo: I løpet av livet vil du motta mange råd, gitt av andre som stort sett vil deg vel. Noen av rådene vil være gode og andre vil være dårlige. Et råd som sikkert var velmenende da det ble gitt var "aldri drikk sprit når du er trist eller alene", omtanken er rørende, men overser at det nettopp er i de stunder man trenger onkel whisky som mest. Et annet råd er "hold deg foran og hold deg foran spesielt når du synes det går for fort". Dette er et særdeles godt råd. Nettopp når du sliter med å henge med, når du aner at det kommer rykk i front, når alle de andre virker sterkere enn deg; da skal du legge deg først. Om ikke annet er utsikten bedre når man kun har masterbil og motorsykler foran seg enn når du bare ser bakhjul og bakhoder. Når flagget går etter nøytral sone er det bare å kjøre det neste halvannet minuttet så hardt du bare klarer, hodet ned, opp på storskiva og med pulsen langt inn i det røde. Akkurat i det du kjenner at du ikke klarer mer ser du deg over skuldra; en lang hale med ryttere, forvridde ansikter, noen som alt nå slipper bakerst. Du har gjort ditt. Du vet du ikke er god nok til å henge med de beste inn, men i noen hundre meter var du først. Sving så til side, finn deg en plass midt i og heng på så lenge du klarer. Svinet tar spurtpoengene underveis før han går helt tom.

Opp over Imingfjell sprekker det opp i flere små grupper. Her er et annet godt råd: sjekk at alle skruer er stramme før du stiller i ritt med ny sykkel. Tuen har cashet inn komfpengene som hadde stått 16 år på 2,8% høyrentekonto hos Vikeså Frisør og Sparebank og bevilget seg en splitter ny Ridley Helium med sideskill. Mye tid var gått med i nøye innstilling og sjelden så man styretape skinne så hvitt og strammt. Men det var dette setet da. Opp Bjørkflåta detter nemlig setet av sin integrerte pinne, og Tuen må dermed putte det under trøya og sykle stående inn de siste 35 km. En prestasjon som gir ham prisen for most offensive rider dag 1.

Hello ladies!

Geilo - Aurland: I møtet med andre kulturer er det viktig å være åpen og ikke dømme. Kanskje er rottehale hos voksne menn helt vanlig der han kommer fra, mens det er mange ting ved nettopp deg selv som han synes er rare. Kanskje er det å ta med seg småunger på en ukes gymsalferie i et annet land en trend som brer om seg. Vis storsinn og forståelse. Hylende småbarn med diare løpende mellom utslitte syklister er bare en del av helhetsopplevelsen.

Tenk heller på hva vi ble enige om i går. Hvor var du da feltet sprakk og delte seg i to? Rett etter at Svinet tok spurten? Nettopp. Du satt bak og sov. Følg med. Lær av de med rutine. Se bare på Tuen hvor godt han restituerer seg. Proteinshake. Stå 15 minutter i kaldt elvevann for å få blodomløp i bena. Elektronisk muskelstimuli. Hvile.

Aurland - Gaupne: Fortsetter den fine trenden fra i fjor sommer med å sykle gjennom landets lengste tunneler. Lærdalstunnelen er over 24 km lang og således en klar førsteplass på listen. Fint å sykle langs Sognefjorden inn mot Øvre Årdal. Henger med når det flagges og et stort felt kommer samlet inn i klatringen opp mot Berdalsbandet. Her føler feltets nest tyngste syklist for å gå i brudd og fornøyd ser han seg etter en stund over skulderen mens han tar en slurk vann. Her svinger veien, så Johnny-Johnny kjører rett i grøfta. Neste gang jeg ser ham har han en six-pack og slenger fornøyd med kjeften under premieseremonien. Han blir umiddelbart min soleklare favoritt. Trange hårnålssvinger opp 1295 meter. Pungterer men får raskt hjelp av det belgiske sikkerhet/førstehjelp/dommer/mekanikerapparatet. Etterhvert som vi kommer ut av treverket kan man se Hurrungane kneise inn i tåken. Bare stein og ingen vegetasjon gjør det er veldig fint å gå på toppturer her, akkurat nå synes jeg det egner seg dårlig til sykling. Målgang på toppen, trør inn mat, hiver på jakke og triller 13 km nedoverbakke forbi fine Turtagrø og ned til Fortun.

Johnny feirer enda et vellykket brudd.

Ikke mer enn 17 dager siden jeg syklet her langs fjorden under Jotunheimen Rundt. Mål for dagen er Gaupne, et lite tettsted som består av en bensinstasjon og et kjøpesenter. Dette kjøpesenteret har en kafé med verdens mest stabile vert. Han er så stabil at hvis han hadde vært en gass så ville han ha vært inert (spør noen voksne). Menn med denne type pondus og selvtillitt er en sjeldenhet, fremtoningen er det som på jærsk kalles for "stiging" som i "han går og stige". Mage og gullkjede er sammen med en løsningsorientert innblandingsiver påkrevd.

En naturlig autoritet innen trebåter, pommesfritez, utenrikspolitikk og svakstrøm.

Gaupne - Vik: 30 km tempo til Sogndal, flatt, så opp, så ned, så flatt. Logger 35 av 46 minutter i sone 5. Deretter transport til Hella for ferje til Vangsnes. Snakker med en fyr som er hollandsk mester i cyclocross for M40. Han lurer på hvorfor nordmenn alltid har det så varmt i hjemmene sine at de må åpne vinduene og hvorfor vi lar lyset stå på når vi er ferdige på do. Det lurer jeg også på. Tar oss tid til å ta bilder og å forklare at rørgater og høyspentmaster i terrenget er fra vannkraft. Ny gymsal, skolegården forvandles raskt til sigøynerleir hvor det henges opp klær over gjerder og benker og i målnett. Begynner å bli lei av å se de samme radmagre råskinnene øverst på pallen hver kveld. Vurderer å gi dem flytende melange som drypp så snart de har sovnet. Svinet er det hederlige muskuløse unntaket, i fire etapper har han, med litt hjelp, men først og fremst rå styrke hatt sprinttrøyen. Han trenger nå 20 poeng til så kan ingen ta den fra ham.

Vik - Ulvik: Svinet har ikke sovet og er nervøs. Spurten er etter 3 km motbakke og slagplanen er opptrekk med sjokktempo som ingen orker følge. For at han skal få lettest mulig sykkel tar vi andre flaskene hans. Fem minutter senere kan jeg se ham strekke en arm i været etter å ha sikret seg trøya. Gir ham flaska og gratulerer ham, "endelig kan eg sova igjen" sukker han lettet. Tar det med ro opp til mål på toppen av Vikafjellet. Deretter en lang og kjedelig transport til Ulvik. Jeg liker Ulvik siden de titulerer seg herad og kan skryte av både Olav H. Hauge og Geirr Tveitt, men først og fremst fordi Ulvik smykker seg med noe av nasjonens aller vakreste natur.

Her, innerst i Osafjorden, mellom høye bratte vegger har rittledelsen sitt ess i ermet; anleggsveien opp på Osafjell. 1300 høydemeter fordelt på 13 kilometer opp til damanlegget på Hardangervidda. Lysebotn kan bare drite og dra. Dette er selve testen for de som tror de har evner som klatrenisse. Her er et annet råd som er verdt å lytte til; før avreise hadde Tuen anbefalt meg å bytte ut 11-25 med 11-28. Med stigningsprosent varierende mellom 7 og 15 havner jeg raskt på 28. Asfalten er dårlig og har noen steder blitt til grus, dråper fra fossen henger i luften og til slutt dukker målseglet opp øverst i tåken. Lår, legger, lunger og hjerte er fornøyde med 13 plass.

Og gjennom her, over ville fjell, grønne skrenter og dype fjordhugg vil altså noen legge en 90 kilometer lang kraftlinje, med 40 meter bred gate og 16 til 44 meters høye master. Det er ikke til å tro. Det er skammelig. Det er feil. Disse noen er Statnett, som har fått godkjent konsesjon av NVE, et organ som skal treffe en faglig anbefaling innenfor sitt område, og så er det opp til Regjeringen å gjøre anbefaling om til politikk. I dette tilfelle er både svaret og spørsmålet feil da alternativet med ledning fra Sima til Samnanger aldri skulle vært lansert, og ihvertfall ikke kommet ut som det foretrukne valg etter utredning. Så blir det dobbeltfeil når de folkevalgte ikke har gangsyn og vurderingsevne til å se at noen ting ikke lar seg kvantifisere eller sette en pris på. Varsellamper burde blinke, en ny gjennomgang med nye innfallsvinkler burde blitt vurdert. Det heter seg at man får de politikere man fortjener, men innbyggere, besøkende og naturen i Ulvik og Granvin har overhodet ikke fortjent det sviket Stoltenberg og Riis-Johansen nå gjør seg ansvarlige i. Vi andre får, for våre folkevalgtes beste, lese oss opp på sivil ulydighet, slutte å fyre for kråkene og starte med å skru av lyset når vi forlater et rom. Det siste gjelder i særdeleshet dere i Bergensomårdet.

Ulvik - Geilo: Spiser deilig frokost på Brakanes Hotell før vi triller til ferja på Bruravik. Over fjorden og inn til Øvre Eidfjord. Enda en dag med bratte bakker, jeg begynner å ane et mønster. Spurttrøya og suksessen har gått til hodet på Svinet som klager over norsk jantelov. Han er fortsatt suverent sterkest og soper med seg de siste spurtpoengene. Biffen Vaule tar også ti poeng, jeg burde ha ant at han hadde planer om dette da han faktisk spyttet ut snusen før start i dag. Opp Måbødalen forbi Vøringsfossen, det er malt demotiverende grafitti i veien til glede for neste helgs norsemen. "Miss your bed?" "Sell your bike?" "Fancy a blowjob?" Neida, den siste står ikke der, men det burde ha gjort det. Oppe på Vidda blir det grupper inn mot Geilo. Cyclocrossmesteren vil ikke jobbe og sitter bare bak, han får en solid skjennepreken av en annen hollender, i en annen gruppe fører samme snyltetaktikk til håndgemeng. Å sitte på halen er legitimt, men upopulært i PRO sirkuset. Å sitte på halen og så støte rett før mål i turritt er et så graverende brudd på kutyme at gjerningsmannen bør idømmes to år i helgul tempodrakt, hjelm med terrengskjerm og speil, camelbak og skjermer på sin utleverte Trek Madone. I rent sinne hentes han inn og gruses i den siste bakken. Reis hjem til Limburg din fjott.

Syklister blir ganske kjedelige etter noen harde dager. De fleste vil bare sove og spise og eventuelle samtaler blir intetsigende og meningsløst kjedelig så snart de dreier inn på mat. Jeg er drittlei av å spise hele tiden. Gleden er derfor stor da en tysk dame i touringklassen kommenterer Dark Side of the Moon trøya og spør om jeg kan anbefale noe norsk musikk. Selvfølgelig! Ablaze in the Northern Sky med Darkthrone og Kvelertaks fantastiske nyslupne selvtitulerte debutalbum anbefales begge på det varmeste.

Geilo - Rjukan: Tuen har ikke barbert seg på en uke og er nå i ferd med å ligne på en stor utgave av Ravi. Etter en uke med opphold skulle det da bare mangle at vi ikke fikk skikkelig regn den siste dagen. Dette er også den hardeste dagen og dermed også den beste/verste. Ruta er motsatt av den første etappen og inneholder fire bakker før en lang utforkjøring etterfulgt av stigningen opp til Gaustatoppen. Johnny-Johnny er oppildnet av at Biffen Vaule fikk spurtpoeng og går umiddelbart i brudd for å ta klatrepoeng. Han stivner etter fire hundre meter. I løpet av dagen går flere i asfalten i utforkjøringene. Syklist som deiser i asfalt lager en ganske rar lyd. Er som vanlig sistemann som slipper tetgruppa og ender i ingenmannsland hvor jeg hører hjemme sammen med en 17 åring, en ren spurter, tre eldre menn og ei jente. Sykler fra de andre opp bakken og kommer fornøyd inn til en 23 plass i sammendraget. På med tørre klær, vindvest og raskeste veien ned igjen mens vi heier på de som fortsatt er på vei opp. Hup! Jongens, hup!

Jepp, det der kommer til å henge seg fast i lakenet.

Les mer om Bevar Hardanger og signer oppropet mot kraftlinje på http://www.bevarhardanger.no/

Left Hand Path

2010-07-18T18:03:00.007+02:00

Går av båten ved Femundshytta og tar den eneste mulige veien ut derfra på grusvei mot Jonasvollen. Tenker på at David Byrne har gitt ut Bicycle Diaries som er halvt reisebrev-halvt essaysamling med betraktninger gjort fra sykkelsetet gjennom tretti år som turnerende artist i verdens storbyer. Så nordover mot Tufsingdal, lurer på hvorfor det står en avskiltet gammel folkevognsbuss i buskaset langs veien, den var der ifjor også, den får meg til å tenke på han dusten i Into the wild. Litt senere lurer jeg på hvem som har kastet en kassettspiller i grøfta og går samtidig en selvransakende runde med meg selv når jeg tenker at jeg gjerne skulle ha kastet gjerningsmannen på havet.

Tufsingdal minner om Walker Evans' bilder i James Agees Let Us Now Praise Famous Men fra landsbygda i sørstatene under depresjonen. Falleferdige og fraflyttede gårder, gjerder som har kollapset, knuste vinduer, noe Agee skriver om at man etterhvert bikker et punkt hvor man bare gir opp og kun tenker på seg selv fra dag til dag. Så får det bare være at mønet har ramlet ned. Hvor grov må asfalt være før man med No Tubes Raven ruller bedre på hardpakket grus?

Ut på grusen igjen gjennom Grådalen over fjellet. Det var meningen å holde seg under sone 4 i dag, faen ta denne bakken. På andre siden av Korsfjellet kan jeg enten ta raskeste vei inn mot Røros eller ta en omvei med kjerrevei og sti. Jeg tar the one less traveled by siden det i følge poeten vil gjøre all the difference og får dermed 17 myggstikk og to mil med morsom kjøring inn mot Mølmannsdalen.

Tilbake på hytta drikker jeg sjokolademelk fra Q på trammen. Sjokolademelk skal visstnok være veldig bra for restitusjonen. Hvem er vel jeg til å stille spørsmål ved slike påstander, det er bare å si "takk" og restituere seg så best man kan.

Jotunheimen Rundt

2010-07-11T10:38:00.010+02:00

Wheels of fire burn the night
Ride across the sky
Wheels of fire burning bright
We live to ride
-Manowar

Klassisk "fortsatt kjekke før start" bilde. Vi måtte klare oss uten chief directeur sportíf Bakeren i år, men hadde fått taktikktips fra Kveinen om å keep it metal, noe ingen av oss forstod særlig av ettersom vi kjører på karbon. Sniff. Jotis går om natta og er 430 km med 4500 eller så høydemeter. Siden vi har sett på TV at det er viktig å sende ryttere i brudd slik at man slipper å jobbe i feltet sendte vi like så godt alle mann i tet over Filefjell. Aberet med denne taktikken er at man da ikke har noen menn igjen i feltet som kan sitte der og hvile, vi har mye å lære. Migens tok spurtpoengene inn i Oppland, den snåtten. Siden det nå var mørkt har jeg ikke peiling på hva som skjedde før vi er i bakkene før Beitostølen. På matstasjonen fikk vi her en leksjon i hva som skjer dersom man spiser mye gel og siden tar tre glass appelsin juice på styrten: alt vil opp og ut. Heldigvis for den involverte er draktene til BCK gule så det er ingen som ser om du har spydd på deg selv. Enda et bevis på hvor viktig det er med godt design og en god forklaring på hvorfor AG2R i år har brune bukser. På med jakker og klar for regn og vind over Valdresflya. Greven har som kjent sitt genetiske utsprang fra bygdedansen i disse trakter og kan følgelig by på ymse lokaltrivia: "det skitrekket er dritt, den bakken kan je renne baklengs, det skitrekket er latterlig, åh! detta er Norges stussligste vintersportssted, men afterskien etter Ridderrennet er alltid bra".

Kjører alene i medvind over hele Valdresflya, det regner og i tåken får det golde landskapet et spøkelsesaktig preg. Medvinden gjør nedkjøringen mot Sjodalen utrivelig ettersom veien er såpeglatt og i yderst dårlig stand. Kjører med pungen i magen og hjertet i halsen ned til Heimsand hvor herr og fru Greven har tatt en tidlig start på dagen og står klar med boller og kaffe- og colablanding for å se yndlingssønnen sin i stram lycra. I disse traktene treffer vi også på en ensom Ryerytter som spør om vi kan kjøre rulle. Vi så flere ensome Ryeryttere langs hele løypa som fortapte soset rundt etter noen å kjøre rulle med. Rullekjøring er som kjent oppfunnet og perfeksjonert av Rye, så da en av dem fikk være med et oss et lite stykke lykkelig sukket "denne rulla funker godt" var det som om Glenn Danzig hadde sagt "nice chest-hairs" til meg. Ned mot Ottadalen blir det pers med 77 km/t, krasjer du i den hastigheten kommer du i avisen.

Vi tok oss tid til å se på severdighetene og den særegne byggeskikken i dalen ut fra Lom (utt: [h]Låmm). Her blåste det så kraftig motvind at vikene til Migens krøp enda lenger bakover. Omtrent her starter også Greven sitt enmannsshow "Slitin i knea" basert på sangen med det samme navn. Og fyttihelvettes stigningen opp over Sognefjellet er hard nok om du ikke skal ha 300 km i beina fra før av og attpåtil skal få motvind rett i trynet. Her, i kjelleren, hvor alle lagre er tomme, hvor ledd verker og det eneste som bærer en videre er viljen, her ser du best dine venners karakter. Jeg vet om de som blir sure, smeller med kjeften og henger seg opp i det negative før de til slutt resignerer. Greven holdt motet oppe, bet tennene sammen og kom seg opp uten et vondt ord. Hedersmann. Det er ikke mange som hadde presset seg videre med så gode holdninger og humør når det går tungt. Vi har ikke bare forkjærligheten for tettsittende svarte antrekk til felles med Manowar, vi er også Brothers of Metal og hjelper vår venn opp med støtterklæringer som "kom igjen nå" og "eg ska rekka VM finalen". Heldigvis ligger turritthistoriens beste matstasjon på Sognefjellshytta. Her får du i tillegg til vanlig matstasjonsføde også vaffler! Stanley tar klatrepoengene inn i Sogn.

Matstasjonene er en attraksjon i seg selv og verdt deltagelsen alene. Står valget mellom Styrkeprøven og Jotunheimen er det ingen tvil om at du skal velge Jotunheimen Rundt. Bedre stemning, bedre matstasjoner og en flott løype i fantastisk natur. Omtrent som å sammenligne en tysk drabantbyferie med å gå fra hytte til hytte i fjellet. I nedoverkjøringen fra Turtagrø velger Migens å ikke bremse for å unngå at felgene overopphetes, kanontaktikk. Med fare for å høres ut som en høyrevridd populist så er veistandarden her håpløst dårlig. Fra bunnen og inn langs fjorden er det en paradema...nei, det var den der jævla bakken to mil før mål som nok sikkert har blitt en brutal opplevelse for mange. Vi kommer oss over og triller rolig og behersket i mål på 17.25. Fint vær, hyggelige mennesker, pizza, pils og beina i en bøtte med isvann. Good times, high fives!

Slik! skal et verktøysett se ut.

Grønt og svart

2010-06-21T00:31:00.004+02:00

Arms in assholes! Elbow deep in Asian teens!

2010-06-13T13:09:00.011+02:00

Mannen med hammeren er den jeg frykter mest når et startnummer festes til legeme eller en sykkel.

Som ivrig fan av sykling setter jeg stor pris på elendige værforhold; Gavia 88, Roubaix 01 og den 7. etappen av årets Giro er klassikere. Jeg vil se miserable lidende syklister fulle av gjørme. For en middelmådig turrytter er Giro d’Italia med sine truseløse podiumjenter lysår unna pissregn og vinden på Orre. Men mannen med hammeren er her. Det sier “BONK” når han slår til i en nedkjølt kropp; blodsukker og vilje ut, krampe og dårlige tanker inn. Allerede frustrert over lite samarbeid og tåpelig kjøring i vinden blir det noen meningsløse halvhjertede forsøk på å stikke fra gruppa. Det kommer ikke annet enn syre ut av det. Fra Tinghaug går det fryktelig treigt, passeres av haugevis med syklister før jeg endelig stanser og prøver å tøye litt. Klemmer inn en gel og triller tilslutt rolig inn rett under fire timer. Fy faen så dårlig.

Den første jeg ser når jeg kommer i mål er pappaen til Migerie som er her for å hente oss. Gleden jeg har når jeg ser ham stå der med varme klær kan sammenlignes med den følelse skipbrudne i farvann fulle av hai har når de endelig ser redningshelikopteret komme for å hente dem. Ikke lenge etter sitter vi i bilen og etterhvert som varmen kommer tilbake i kroppen kommer også en blanding av skuffelse og skam sigende.

Nordsjørittet hadde gitt startplass til 10.000 syklister, mange ble skuffet over ikke å få plass. 1.840 valgte å ikke starte på grunn av været. Ingen av disse bør få lov til å delta neste år, dette er egoistisk og respektløst ovenfor arrangører og alle de som ikke fikk startnummer til årets ritt. Skaffer du deg et startnummer stiller du uansett. Ganske mange brøt underveis, de om det, null respekt, jeg er ikke særlig imponert over viljestyrken. Kudos og chapeau til alle som fullførte, og applaus Migens som leverer en kjempetid og sykler seg opp til meget god seeding neste år.

Migens henger ut med fansen før start.

Dette er hobbyen vår.

Reidun (1995-2010)

2010-06-09T21:02:00.002+02:00

Reidun kom inn i livene våre en sommerdag i 2005 og det som i utgangspunktet var et fornuftsekteskap utviklet seg snart til ekte kjærlighet. Reidun viste seg å være oppmerksom, stabil, romslig og til å stole på. Og så ville hun alltid være med på tur. Det ble etterhvert mange turer med Reidun, hun trivdes med sommerdekk i vinterfjellet, og kjørte til Sunnmørsalpene og Jotunheimen, hun deltok på Den Store Styrkeprøven og hun kjørte flere ganger gjennom Sandnes med opprullede vinduer og låste dører. Reidun trivdes på veien og vi trivdes sammen med Reidun.

Alt i 2006 kom de første varslene om at noe var galt. Reidun skulle på EU-kontrol og ville ikke starte. Ekspertene kunne ikke helt finne ut hva det var, men ikke lenge etter var hun frisk og ute på veien igjen, like sprek og rask. Likevel kom beskjeden en dag om at hun ikke hadde lenge igjen, og vi som var glade i Reidun måtte forberede oss på at vi snart ville miste henne. Vi visste alle at hver dag, hver tur kunne bli den siste, men da vi tilslutt mottok det endelige budskapet onsdag 9. juni kom det likevel brått på. Du var så ung, og sprek frem til det siste Reidun, og det føles så forferdelig tungt å miste deg.

Vi står sammen i sorgen. Takk for alle minnene.

Våre tanker går til Migens m/familie.

And it seems to me you lived your life
Like a candle in the wind
Never knowing who to cling to
When the rain set in

Bergen - Voss, 165 km, 4:46:00

2010-06-06T20:45:00.009+02:00

På venstre side har jeg Sørfjorden, foran meg har jeg et blå-hvitt tog og på høyre side forsvinner gruppe etter gruppe med syklister. Råskinnet i front har fått i oppgave å passere alt og alle den første timen inn mot Gullbotn. Det gjør han da også til gangs; en stund har vi tyve mann i sekken som henger på for harde livet. AJ er en landeveiens Pol Pot og hver gang han drar i front desimeres feltet, da jeg noen minutter senere sklir bak i rulla for en matbit er det bare en fyr igjen. Han ser ikke særlig happy ut. Hei og velkommen til Norges vakreste turritt.

På forhånd har jeg fått en lapp med rute og høydeprofil. Den ligger selvfølgelig igjen i bussen, men jeg husker at det er tre markante stigninger med 200-400 meters klatring og at stigningsprosenten tidvis er 10-12% Gullbotn er ikke rare greiene og føles mer som en hump. Vi har en engelskmann med på laget og jeg har tenkt å benytte anledningen til å fiske etter en invitasjon til å delta på høstens revejakt. Det er jo så morsomt å barbere leggene, ikle seg tettsittende lycra og bestige sin ganger av karbon for så i fellesskap jage på til noen sprenges. Følgelig er det nært beslektet med revejakt som også har uniformer, koordinasjon og tempo i sittende formasjon. Uheldigvis har engelskmannen falt av.

Det går fort ned til Samnanger og ikke lenge etter er det opp mot Kvamskogen. Siden vi kjører sammen går også dette lett og noen hundre høydemeter senere setter vi utfor igjen, denne gang for en lang strekning ned til Nordheimsund. Litt spennende å gå fra klart sollys ute til bekmørket inne i tunneler i 70 km/t når det eneste man ser gjennom solbrillene er baklykta til kompisen noen meter foran.

Fy søren og lilesøstera di i rompa! så fint det er langs Samlafjorden! Grønne åssider, blågrønn sjø og i vest kroner Folgefonna hvit mot himmelhvelvingen. I nydelig vær med litt vind fra sør går venstre rekke idet rulla suser innover langs fjorden. Etterhvert går overgangen fra to til en rekke av seg selv når større grupper må passeres. Så er AJ oppe og drar igjen slik at vi mister tre mann til, noe som får meg til å se for meg meg selv tåresprengt i målområdet "we lost a lot of good men out there". I hårnålssvingene opp Skjervet klarer vi å få med oss alle de resterende åtte over. Har nå fått en av arrangørenes motorsykler som følge og han sørger for klar bane inn mot Voss. Her har de tidenes stussligste målgang, den er faktisk så stusselig at vi ikke er klar over at vi er i mål før noen ber oss bremse ned noen hundre meter senere.

Ikke lenge etter er også de fire siste i mål og får hver sin kalde pils fra kjøleskapet i bussen. Tidligere erfaring med å kjøre i lag begrenser seg til fjorårets Trondheim - Oslo hvor Migens og jeg hadde med oss gjerrigknarken fra Kongo. Nå kjørte vi 12 og siden åtte mann sammen og hadde det jævlig gøy underveis. Kanskje ligger det en liten tanke om neste sommer mellom linjene her, kanskje ikke. Mat! og når bussen triller ut av Voss har enkelte så brede glis at de får ørevoks i munnviken. Vi lener oss tilbake i setet, hiver inn en pris snus, åpner en ny pils og ser Rambo - First Blood og Predator på veien hjem. Fantastisk dag.

We are the World

2010-05-30T19:18:00.014+02:00

Torsdag: Vips! Kom Jensi og Migens på banen og jeg må nå matche 1800,- Meget bra!

Update onsdag: vi har til nå fått inn fantastiske 300,- fra G Bull, Svettebø og Timmy, Timmy har også pådratt seg diaré i sympati med jentebarna. Kom igjen nå folkens, dette er for dårlig, er det ingen andre som ønsker å bidra?

Neste helg slår Stanley følge med Migens og ti andre for å delta i turrittet Bergen - Voss. Min egen deltagelse er generøst dekket av andre, noe jeg er meget takknemlig for. Et hovedpoeng med vår deltagelse er å samle inn penger til et hjem for pikebarn, forlatt av sine egne familier i en av Indias fattigste delstater.

Nå; selv har jeg tidligere uttalt meg lettere ironisk til denne typen tiltak, at vestlige toppskatteytere skal delta i et idrettsarrangement eller traske på ekspedisjon til inntekt for veldedighet. Men her har altså du og jeg mulighet til å hjelpe noen av de som trenger det mest.

Denne bloggen har i løpet av en uke i snitt 50-60 besøkende. De fleste er kjente som bare vil se bilder av seg selv, andre havner her på måfå i tillegg til at det er en eller to ravgale stalkere. La oss si at ti stykker av dere hver gir feks en femtilapp eller en hundrings, altså 500 eller 1000,- tilsammen. Da matcher jeg dere krone for krone; gir dere til sammen 1000,- gir jeg 1000,- slik at det vi får inn 2000,-. Klarer vi mer enn dette er det selvfølgelig kjempebra.

Innsamlingen skjer gjennom arbeidsgiver, dere kjenner meg og dere kjenner Migens. Hvis du har havnet her uten å kjenne noen av oss og også vil bidra blir vi veldig glade. Jeg ber ikke om donasjonen nå, men send en email eller legg igjen en melding hvis du er interessert så skal jeg komme tilbake med detaljer når jeg får disse fra lagleder.

Les mer her.

Akaash Ganga er en registrert veldedighet.

Den evige sne

2010-05-24T17:29:00.011+02:00

Der ligger et land mot den evige sne
i revnene kun er det vårliv å se

Vårliv kan man se alleveie nå, også til fjells. Skjønt, er det snø er det håp; vi skulle egentlig en helt annen plass, og endte på Haukeliseter for å skvise siste rest ut av en lang skisesong. Tidvis må man ta fantasien i bruk for å komme til topps, men prinsippet om at Alt Går! lever fortsatt i beste velgående. Er det litt hvitt på bakken kan man gå på ski der, det er bare et spørsmål om vilje og å tåle noen riper i sålen.

Hun strødde sin sne over fjældbratte li,
bød så sine gutter at stå den på ski.

Hun satte de vakreste jenter i rad
å følge vår idrett med smil og med kvad

Lopper i blodet, Nøgne Ø i glasset, brune i trynet og med nok gress i klisteret til å kunne så karse i festesonen takker vi Ullr for atter en prima vinter.

The Mob Rules

2010-05-14T12:41:00.017+02:00

Opp klokken 07.00
Fire brødskiver.
En dobbelespresso.
Møte Migens og Greven klokken 08.00.
Migens i 75 km/t gjennom Dirdalstunnelen.
1-0 til Stanley i spurtpoeng.
Ti mil til GP på Sinnes på fire timer.
Fire dunker kattesand spredd utover hele gulvet.
Tremannsrulle ned til Tonstad.
Tonstadbakken 10% på 39/23 utveksling med 165 i puls.
2-0 til Stanley i spurtpoeng.
Tre baconpølser på Helleland.
13 km til Egersund.
Fem sekundmeter vind langs kysten.
Tre boller på Bryne.
Halvannen time til Stavanger.
Sirdalen Rundt 282 kilometer.
11 timer og 45 minutter.
6203 kcal.
En Nøgne Ø Imperial Brown Ale.
Ronnie James Dio (1942-2010).
666.

It's Over, it's Done
The End Has Begun
If You Listen to Fools
The Mob Rules...

Hij kan over water lopen!

2010-05-09T12:13:00.010+02:00

Dennis Bergkamp, født 10 mai 1969, vokste opp i Amsterdam som en av fire sønner i en katolsk familie. Faren var rørlegger. Johan Cruyff omtalte familien Bergkamp som “superanstending; folk som fokuserte på utdannelse og å te seg skikkelig”. Dennis debuterte for Ajax 17 år gammel. Han hadde med seg lekser på turen da Ajax møtte Lokomotiv Leipzig i Cup Vinner Cup finalen i 1987. Da han debuterte for Holland bodde han fortsatt hjemme hos foreldrene. Han har aldri hatt noe særlig sosial omgang utover egen familie.

Etter å ha scoret 126 mål på 239 kamper for Ajax ble Dennis solgt til Inter Milan. Tiden i Italia var en katastrofe. Dennis hadde ikke den samme glamour som de glatte italienske homoene som står og ser seg i speilet hele dagen. Han hadde ingen venner i klubben og lagkameratene moret seg på hans bekostning. Målene og suksessen uteble og karrieren var i stampe.

Arsenal reddet ham. Debutkampen for the Gunners var på Highbury mot nettopp det Interlaget han hadde flyttet fra. I løpet av kampen fortsatte de gamle lagkameratene å slenge dritt etter Dennis; råtassen Nicola Berti sprang etter ham og slang med leppa helt til han for sent innså at Dennis hadde ledet ham til Arsenals alkoholiserte gladvoldsbauta Kaptein Tony Adams som beordret Berti til å forsvinne. Berti løp vekk, så ydmyket og latterliggjort at han endte opp med å klapse til en ballgutt.

Det var under Dennis’ første sesong for Arsenal i 1995 det ble klart for alle at Dennis Bergkamp er den eneste sanne Gud. En magiker fra et fantastisk Kosmos langt bortenfor vårt eget. Hij kan over water lopen – han kan gå på vannet. Boring Arsenal ble forvandlet til verdens vakreste lag. Bergkamp var også forvandlet. Han kunne være usynlig gjennom store deler av kampen, for så å plutselig gjøre noe som ingen andre fotballspillere noensinne hadde gjort. Han var en rommets mester, han fant åpninger og løsninger som om han kunne se i en annen dimensjon.

Dennis Bergkamp var aldri noen målmaskin eller matchvinner. Han drev kunst for kunstens skyld og kunne likegjerne bruke det han fikk av spilletid i enkelte kamper på å lage frispark mot forsvarere han ikke likte. En albue plantet i trynet på Lee Bowyer er et av mange gode minner. Av de gamle hollandske mestere minner han mest om Vermeer, med sine presisjon, tilbakeholdenhet og simple eleganse.

Han er den eneste gud vi trenger og som alltid denne andre helgen i mai hedrer vi ham med å ta på oss finstasen og spise bursdagskake.

Hij kan over water lopen!

De Renner

2010-05-02T12:17:00.013+02:00

Du vil ikke finne en kjeft ute på Rosenberg som har hørt om, eller vet forskjell på Martin Tranmæl og Marcus Thrane. Årets parole burde likefremt vært "Nei til å legge offentlige høytidsdager i helgene", den rød-grønne regjeringen viser atter en gang at de ikke tar hensyn til folk flest med å legge årets 1. mai på en lørdag. Den tradisjonelle skituren må i år derfor flyttes på, og regionens middelaldrende menn med inntekt over gjennomsnittet, store ego, statusjag, utstyrsfiksjon, forakt for trafikkregler og forkjærlighet for bananer og klissete glukoseprodukter får ta til takke med sykkelritt.

Jeg hadde lurt med meg Migens og Greven på en søkkvåt gjennomsykling av løypa på torsdag, og instruksjonen fra coach Migens var å gå hardere i kjelleren enn Josef Fritzl. Mairittet er 67 km og starten i pulje 1 gikk i et tempo laaaaangt over syreterskelen og beina føltes en liten stund som en pose med moste kattunger. Det roer seg vanligvis litt når det har delt seg opp i grupper, men i den sterke vinden kan man se et trygt og godt bakhjul bare 20 meter foran seg og likevel måtte jobbe seg ihjel for å komme opp på hjulet. Endte til slutt opp i en større gruppe som jobbet sånn noenlunde sammen ut til Tjelta, på noen av strekkene hvor det var mot- eller sidevind sprakk det seg opp og ikke alle var like ivrige på å tette luker. Dette irriterte en eldre herre fra Dalane som har syklet ganske mange ritt før, og Stanley som har sett sykling på TV sa seg enig. Sammen med to til stakk vi etter Vigdel og ned mot Ølberg hadde vi 200 meter, planen var at når vi fikk motvinden rett i trynet langs Solastranden så ville vår effektive lille rulle (kapitalismen) mose de uorgansierte snylterne i feltet bak (plebeiere). Den rutinerte mannen fra Dalane hadde bart og var agitator, jeg var villig til å følge ham blindt. Min indre jugend svulmet i skyggen av denne staute farsfigur. Dette skulle jeg ikke ha gjort, for bartemannens høyrevridning førte oss på villspor. Tiltross for at flere løypevakter ville ha oss mot venstre fortsatte bartemannen rett frem med meg på hjul. Hvor mange ganger har jeg kommet ned denne bakken og tatt til venstre? 20 ganger? 30 ganger? Senest på torsdag for faen. Får bremsesladd og snudd etter 50 meter og ser feltet suse fint forbi og ut langs stranda hvor de selvfølgelig klarer å samarbeide i motvinden. Bartemannen er borte og Josef Fritzl må gå ekstra hardt i kjelleren langs hele stranda for å komme tilbake til gruppa.

Ikke så stas å kjøre alene i vinden.

Her passer det å drøfte noen påstander nylig fremsatt i en lokal mediebedrift som ikke lenger lever av å selge nyheter, men av å generere treff på sine nettsider.

ELSEKARIN er selvfølgelig ikke en ekte person, det er snarere nærliggende å anta at dette er skrevet av professor dr.med Per Fuggeli, en kjent kritiker av samtidens treningsiver (t) da det ikke passer inn i hans samfunnsmedisinske relativitetsteori h = b*k*p2.

Anklagen lyder EGOISTER, SELVDIGGERE OG UTROLIG SELVOPPTATTE (vanskelig å vite om denne pleonasmen kommer av ordknapphet eller en forkjærlighet for syntaks) og ettersom jeg både har en blogg og fortrekker å onanere til eget speilbilde får man vel si seg svar skyldig.

Videre hevdes at de KJØRER SOM FANTOMER I TRAFIKKEN - ja, vi lå jevnt over 50 i 40 sonen på Grannes. Og at vi er UHØLIGE SVIN - har du møtt meg vet du at også dette er sant. Professoren avslutter med at EN SLIK MANN VILLE ALDRI JEG HA MED SLIK NATUR, som vel egentlig er et argument for hans egen mer reflekterte mannsrolle med tversoversløyfe og vilje til å lese Undset for å komme nærmere sin kvinne. Men det er EN VISS TYPE MENNESKER SOM DRIVER DENNE SPORTEN og de som har drevet med den lengst har også mest rutine, for der Stanley kjørte alt han maktet alene langs stranden hadde bartemannen vett til å vente til det passerte en bil som han kunne drafte bak. Plootseli var han tilbake igjen. Med en mil igjen tok jeg en Voigt og stakk av, fikk følge av tre til, og inn mot mål plukket vi opp en og annen som hadde ramlet av gruppene før oss. Mål er oppe på en bakketopp - noe som er kult i Ardennesklassikerne - men ikke så gøy når man må kjøre opp selv. Spurtet inn til en patetisk 128 plass.

-Ka du gape itte?
-Luft.

Bildene har jeg knabbet på ymse nettsider, takk til alle de som har kamera og Internet.

Ålreit, nyt mandagen gutter, i morgen er det obligatorisk bakketempo i Melshei med Kveinoz.

And You Will Know Us By the Trail of Dead

2010-04-25T23:07:00.007+02:00

Overprisede voks- og glideremedier har i løpet av vinteren gjort innhogg i mangt et husholdningsbudsjett og for enkelte kan det bli et kompromiss å få igjennom nettopp sine prioriteringer. Slik ender det opp med at noen skiløpere må prioritere anderledes i sine innkjøp, mens atter andre må gjøre gjenytelser for å få råd til fluor under skiene. Kapteinen måtte foreksempel støvsuge hele huset, naken, en gang i uken i hele mars i bytte mot to lag Cera-F som attpåtil aldri ble brukt da Sesilåmi gikk vasken. Nakenstøvsugingen fikk nær-katastrofale følger da Kapteinen måtte ta av munnstykket for å komme bedre til mellom sofaputene. Ikke alle skirenn har det samme smørehysteriet eller ethos hvor det gjelder å komme seg raskest mulig frem til mål. Smørblide konstanterer vi at skistaven også kan brukes som flaskeåpner og at Duvel smaker bedre enn Maxim, sittende i en stor klynge med andre sedate skiløpere som heller ikke har det travlet med å komme frem til mål på Ustaoset. Herfra og inn til mål og langt forbi andre bordsetting er det bare smil å se. Ach skisesong, måtte du aldri ta slutt!